Blåmandag for Meisingset

Kristian Meisingset refser i forrige Universitas mine konklusjoner i forhold til kommersialiseringen av universitetene og innføringen av en bedriftsinspirert new public management-modell som erstatning for det gamle «universitetssamfunnet». I sann polemisk ånd trekker han drøye konklusjoner basert på mine manuduksjoner. Det er greit. Problemet er at han lar sine fordommer styre sin tolkning av mine synspunkter i for stor grad. Akkurat som min lille indre raddis er fristet til å tro at Meisingset, som gammel Høyre-mann, sikkert spiser spedbarn og drømmer om å privatisere kongehuset, har Meisingsets indre nykonservative kastet røde blår i øynene hans og fått ham til å ende opp med en oppfatning av at jeg tror McBlindern vil inntreffe det øyeblikket jeg snur ryggen til.

Så enkelt er det imidlertid ikke. Men om Meisingset virkelig er av den oppfatning at universitetssektoren ikke har blitt forandret de siste årene, og virkelig ikke har registrert en økning i det han kaller «markedsføringsjippo og pengegallopp», må jeg spørre hva det egentlig var han brukte tiden sin på det året han var heltidsansatt studentpolitiker.