Studentene må komme på banen

Siden 2003 har kvaliteten på norsk høyere utdanning blitt målt og kontrollert av NOKUT – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen. Dette uavhengige organet skal sikre at utdanningsinstitusjonene følger de regler og forskrifter som staten har satt. Samtidig skal de jevnlig kontrollere institusjonenes kvalitetssikringssystemer, akkreditere nye utdanninger og institusjoner, og godkjenne utenlandsk høyere utdanning.

NOKUTs rolle i norsk høyere utdanning ble evaluert av en internasjonal komité i 07/08, og det er denne evalueringen som ligger bak de forskriftsendringene som nå er foreslått fra Kunnskapsdepartementet. Som det kommer frem av Universitas’ artikkel i forrige ukes utgave, vil dette blant annet føre til utvidet autonomi og handlingsrom for organet. Hva vil det ha å si for kvaliteten på utdanningen vår?

Norsk Studentunion (NSU) er svært opptatt av at all norsk høyere utdanning skal være av høy kvalitet. Spørsmålet er hvordan vi sikrer dette. NOKUT er absolutt et nødvendig organ i dette arbeidet, med sin tilsyns- og kontrollvirksomhet. Vi har også uttalt oss positivt til at NOKUT nå i tillegg skal kunne bidra med råd om videre kvalitetsutvikling til institusjonene. Så lenge det kommer veldig klart frem at dette er råd til forbedring, og ikke endringskrav, tror vi det vil hjelpe til å spre «best practice» og bidra til mer fokus på kvalitet. Det trengs.

Hovedpoenget vårt er likevel at NOKUT ikke er nok. Det er uheldig dersom de blir den eneste aktøren som snakker om utdanningskvalitet og definerer dette – særlig siden det NOKUT kan uttale seg om stort sett er kvantitative indikatorer på kvalitet. Det vi i NSU ønsker, er en mye større debatt om dette utrolig viktige temaet, og om hva vi faktisk legger i begrepet utdanningskvalitet. Dette er et begrep som favner svært vidt, og som brukes om veldig mange forskjellige ting. Slik vi ser det, har man i dag ingen felles forståelse av det, verken i utdanningssektoren eller i Kunnskapsdepartementet (KD). Og som med kvalitet generelt: Det er vanskelig å måle.

Derfor er det viktig at vi studenter kommer på banen og sier hva vi oppfatter som nødvendig for at utdanningen vår skal være av høy kvalitet. Er det forskningsbasert undervisning? Er det studentmedvirkning? Oppdatert pensum? Godt læringsmiljø? Engasjerte forelesere? Nok veiledning? Mulighet til å evaluere emner og komme med fagkritikk? For oss vil alt dette være nødvendige krav til en god høyere utdannelse.

Vår utfordring til utdanningssektoren og ikke minst KD, er å ta del i denne dialogen med studentene. Da vil premissene for hva som er god utdanningskvalitet bestemmes av oss som faktisk er en del av utdanningssystemet og av dem som er beslutningstakere. En så viktig beslutning kan ikke kun delegeres vekk til et byråkratisk organ.