I styret eller ikke i styret?

Det er spørsmålet. De siste to ukene har debatten gått i Universitas rundt bruken av eksterne styrerepresentanter i Universitetsstyret ved Universitetet i Oslo (UiO). Både Mia Caroline Bratz og Espen Kheradmandi har noen gode poenger. Kheradmandi har rett i at Universitetsstyret har en overordnet rolle. Selvbestemmelsesrett er sentralt for fakultetene, og detaljstyring fra styrets side ville ikke vært fruktbart. Et poeng er likevel at styret skal delegere. Kunnskap om organisasjonen er nødvendig, og spesielt hos de eksterne representantene. Her har Bratz et poeng, da styrets legitimitet avhenger av denne typen faglig styrke. Likevel treffer hun ikke helt når det kommer til studentrepresentantene; vi har et helhetlig syn på universitetet selv om vi representerer studentene og tidvis fremmer enkeltsaker.

Å anta at en styrerepresentant ikke ønsker å forbedre universitetet er naivt. Imidlertid kan oppgaven tolkes ulikt. Som Bratz skriver, eksterne representanter skal sørge for at «politiske myndigheter får trygghet for at institusjonen utvikler seg i tråd med nasjonale hensyn og prioriteringer». For Ole Enger kan dette bety for eksempel at UiO bør effektiviseres gjennom hyppigere publikasjoner. For studentene kan det bety høyere studiekvalitet, og for de ansatte kan det bety gode arbeidsvilkår slik at de kan jobbe bedre.

Poenget med Studentparlamentets vedtak er å redusere eksterne styrerepresentanters innflytelse i styret. Man skal få innspill fra samfunnet utenfor akademia, men dette bør ikke direkte styre retningen UiO skal gå. De eksterne styrerepresentantene er mennesker som har gjort suksess på hvert sitt felt og er sterke personligheter. At fire av elleve medlemmer i styret i utgangspunktet mangler innblikk i UiOs organisasjon og samtidig har muligheten til å påvirke så mye er likevel bekymringsverdig. Kheradmandi skriver at de eksterne medlemmene i styret er nesten like viktige som studentrepresentantene. Da burde de ikke være dobbelt så mange.