Satsning der satsning er mulig
Det forskes mest i det største landet i verden; utlandet. Finansiering av forskning er en vedvarende problemstilling i tiden hvor Norge skal gå fra en ressursbasert økonomi til en kunnskapsøkonomi. Land med en høyt utdannet befolkning skaper flest verdier, mens solide fremragende forskningsmiljøer muliggjør fremskritt for menneskeheten og for samfunnets velferd. Norge har begrensede forskningsressurser, og må prioritere bruken av disse. Skal vi spre forskningsmidlene mellom flere og mindre institusjoner, eller burde vi satse på miljøer som har grunnleggende forutsetninger for faglig utvikling?
For å utvikle forskningsmiljøer og for å styrke forskningen kreves det først og fremst at vi satser der det allerede er faglige forutsetninger. Det tar lang tid å bygge opp gode forskningsmiljøer og forskernettverk, og Norge er et for lite land til å kunne hevde seg innenfor alle områder. Hovedfokus må legges på utvalgte fagfelt hvor Norge har mulighet til å oppnå internasjonal anerkjennelse. Finansieringen må spisses mot disse, slik at både den ønskede faglige bredde og tyngde kan erverves.
Når leder for Studentenes landsforbund, Olav Øye, i forrige nummer av Universitas kaller undertegnede og Ellingsrud for universitetsdinosaurer avslører dette hvor misforstått debatten omkring institusjonsakkreditering er. Norge konkurrerer med utlandets store institusjoner og forskere, og vi må derfor ha et nasjonalt perspektiv på forskning og finansiering. Olav Øye og tidligere høyskolerektor ved Universitetet i Agder, Ernst Håkon Jahr, blir i denne sammenhengen distriktspolitikere på den nasjonale arena.
Det er godt å se at 60 prosent av befolkningen støtter Norsk Studentunions syn om at vi har nok universiteter. Målet må være å forhindre fragmentering og samtidig stimulere til utvikling. Dermed er finansieringssystem og kvalitetskriterier viktigere enn institusjonene sitt navn. NSU er redd for at det med dagens incentiver og system vil følge flere fordummende debatter omkring institusjonsakkreditering.