Målet er å ha mer å dele

To innlegg i siste nummer av Universitas tolker rektors kommentarer til ønskene om at vi skal få flere universiteter i Norge som frykt og som uvilje til å dele med andre.

Tidligere rektor ved Høgskolen i Agder – nå Universitetet i Agder (UiA) – er først og fremst opptatt av at de nye universitetene i Agder og i Stavanger blir straffet av en urettferdig budsjettmodell som teller høgskolens produksjon uten å gi noen form for ekstrabonus for å komme godt i gang som universitet. Han mener også at de nye universitetene burde fått langt flere av de nye stipendiatstillinger fordi de har ledig veilederkapasitet.

Rektor ved Universitetet i Oslo (UiO) kan neppe lastes for UiAs opplevelse av urettferdighet.

Rektor ved UiO kjenner seg heller ikke særlig godt igjen når Olav Øye mener at han frykter at UiO («universitetsdinosauren») skal miste forskere til de nye («dynamiske») institusjonene, og forstår ikke hvordan Øye kan karakterisere debatten om forskningsfragmentering som synsing.

Rektor ved UiO er verken redd for å dele eller for å miste, men langt mer opptatt av at Stjernøutvalget skal legge frem en NOU som gir et best mulig grunnlag for å gjøre gode veivalg for høyere utdanning og forskning i Norge. Da må utgangspunktet være den internasjonale forskningskonkurransen. Det er få sektorer der globaliseringen har gått raskere enn innen forskning og høyere utdanning. Norge er på disse områdene fullt integrert i EU og påvirkes av EUs forsknings- og utdanningspolitikk, og der skjer det store og viktige endringer. Norge må ha en kunnskapspolitikk som gjør våre forskere i stand til å lykkes internasjonalt. Alle evalueringer av norsk forskning de siste årene – uansett fag – peker på at vi har for små fagmiljøer og at fragmentering er et stort problem.

Kreative og driftige enkeltforskere er en forutsetning for suksess, men det trengs fagmiljøer av en viss bredde for å sikre utviklingen. Sentrene for fremragende forskning oppstår nettopp i miljøer som har denne kombinasjonen. Det tar lang tid å bygge opp gode forskningsmiljøer, og dyktige forskere søker seg mot de sterkeste miljøene. Vi ser også at faglig bredde er viktig for originalitet og kreativitet. God forskerutdanning forutsetter robuste fagmiljøer. Det bør være styrende for fordeling av stipendiatstillinger. KD har gjort et riktig valg, og det er også et valg med klare faglige føringer.

Gjeldende forskningsmelding prioriterer både tematisk og teknologiområder. NIFU STEP har nettopp vist i en rapport, som er meget leseverdig, hvor bidragene til å realisere disse prioriteringene gjøres. De største trekker lasset. Det kan umulig tjene norsk kunnskapsutvikling at lokomotivenes trekkraft reduseres. Alle norske universiteter og høyskoler vil være tjent med at UiO lykkes i å opprettholde sin posisjon som et internasjonalt forskningsuniversitet i den øverste divisjonen. Gevinsten er at det blir mer kunnskap å dele – det må i alle fall være målet.

Historien viser at UiO har deltatt med lærekrefter, sensorer og på en rekke andre måter når nye institusjoner og nye fagfelt bygges ut andre steder i Norge. Slikt har vi gjort i mer enn 50 år, og vi vil helt sikkert fortsette. Vi gleder oss over at andre norsk institusjoner lykkes. Det er synd hvis Øye ikke smaker forskjell på årgangsvin og bitter eddik.