Vi ønsker analyse og diskusjon ved HiOA, ikke heksejakt!

Vårt rektorat gikk til valg på åpenhet og dialog. Så stengtes den åpne og frilynte diskusjonsmuligheten på nettet. Etter 6 måneder med mye om og men er diskusjonsmuligheten igjen der og ledelsen går i dialog. Samtidig har debattredaktøren i Universitas valgt å spille provokatør. Han kjører en tabloid kampanje for å kaste HiOA-rektor Kari Toverud Jensen. En slik linje er uten dekning hos studenter og tilsatte hos oss. Men Universitas skal ha honnør for å ha satt søkelys på reelle problemer.

Vi støtter ledelsen ved HiOA mot mediekjøret. Den arbeider med store endrings- og ryddejobber og verner undervisningen. Det er økende vilje til å lytte.

Vi støtter også studentene: Profesjonsutdanningene må konkret bli bedre. Det vil kreve forhandling og forpliktelse. Det er ingen automatikk mellom mer forskning og bedre utdanning. Vi står på linja til tidligere rektor Sissel Østberg fra 2005: Det viktige er kvaliteten i utdanningene, – institusjonskategori er underordnet. Også vår nye rektor uttaler seg i denne retning.

Som universitet får vi noe større faglig autonomi og formell likhet med søsterinstitusjoner i utlandet. Vi støtter målrettet, men avgrenset satsning på FoU til 2-3 spissede områder. Det kan styrke kunnskapsgrunnlaget vårt, men ikke på automatgir.

Forelesninger er av de svakeste pedagogiske mekanismene vi har. Det hjelper lite å sette professorer til å holde dem.

Vi skal bli særlig gode på innovasjon og utviklingsarbeid. Så kan forskning knyttes til det. Det er slik FoU som studentene kan delta i. Vi er sant og si litt oppgitt av at våre forskere og dokumenter bruker uttrykket «FoU» når man egentlig mener kun F.

Men det er et krevende utviklingsarbeid å skape god utdanning, også for studentene. Vi vil ikke være «curlinglærere» som pusser isen slik at studenter skal kunne skli gjennom studiene.

Av våre framtidige 20 000 studenter blir det kanskje 2000 på master- og Ph.D.-nivå (det er 800 nå). Det de andre 18 000 trenger er først og fremst god grunnutdanning. Spenningene i dette er ikke et Oslo- eller Norges-problem. Samme diskusjon går i USA; Europa ellers og i Kina.

Det krever et tydeligere analytisk og idemessig eller ideologisk oppgjør med ledelsen i spiss. Da har vi institusjonens samlede styringsflokk i tankene, ikke bare rektoratet! Dette handler ikke om administrasjon og høringsrunder.