Alle ønsker å få gjøre noe vanskelig
Det er storartet og trolig samfunnsøkonomisk fornuftig at veldig mange unge mennesker tilbringer noen år med å fordype seg i vanskelige, abstrakte og fascinerende emner
«Fellesnevneren er mindre bredde og mer satsing på de aller flinkeste studentene,» skriver Universitas i sin dekning av debatten om spiss versus bredde i universitetspolitikken. Jeg er ikke så sikker på om dette er en presis formulering.
De andre får svare for seg. Mitt syn er at studenter i dag får et mindre godt undervisningstilbud enn de fikk for 20-30 år siden, og at dette har en sammenheng med at veksten i studenttall har hatt noen utilsiktede bivirkninger. For ordens skyld ønsker jeg meg ikke tilbake, verken til Humboldt-universitetet fra annodazumal eller til det større, men fremdeles relativt oversiktelige universitetet fra 1981 (da jeg begynte på sosiologi grunnfag). Det er storartet og trolig samfunnsøkonomisk fornuftig at veldig mange unge mennesker tilbringer noen år med å fordype seg i vanskelige, abstrakte og fascinerende emner, det være seg Aristoteles eller afrikansk slektskap. Ethvert samfunn som ikke nøyer seg med å gi sine borgere noe å tenke på, men som også tilbyr dem retten til å skaffe seg noe å tenke med, tilkjennegir generøsitet og overskudd.
Men at det er problemer (eller «utfordringer», som det heter i tidens nytale) i dagens universitet, regner jeg med at både studentpolitikere og rektorkandidater er enige i. Et stort problem er økende avstand mellom studenter og lærere. I vårt universitetssystem blir studentene aldri kjent med de vitenskapelig ansatte på sitt institutt før de blir tildelt en veileder på MA-nivå. Dette problemet, som er adskillig eldre enn Bologna-reformene, fører alltid til stor forlegenhet når studenter kommer og ber om anbefalingsbrev for å søke studieplasser i USA. De trenger jo et slikt brev, men etter tre år kjenner de ingen godt nok, så de må spørre en foreleser som neppe husker dem fra auditoriet, men som i det minste er i stand til å lese en karakterutskrift.
Problemet har altså å gjøre med avstand og fremmedgjøring, og en følelse blant både studenter og lærere av at det ikke stilles tilstrekkelig strenge krav. Vi ønsker alle å få lov til å gjøre noe vanskelig. En desentralisert modell av typen jeg har skissert (eller for den del av en annen type – det er det samme for meg, bare den virker) ville, om den fungerte, føre til både ansvarliggjøring, trivsel og skjerpede krav til alle parter. Dermed vil vi kanskje oppleve at veldig mange blir blant «de aller flinkeste», både studenter og lærere.