Du skal ikke tro du er noe!

De fleste av oss er i eksamensperioden, og da er det i god studenttradisjon på tide å klage litt. Min klage angår universitetssystemet her på Blindern slik jeg kjenner den gjennom egen og medstudenters erfaringer. I universitetssystemet er kravet om vitenskapelighet et av kriteriene som vi som studenter skal lære oss. Denne innlæringen innebærer også at vi etter hvert på et selvstendig grunnlag skal kunne mene noe selv. Det er imidlertid ikke slik universitetssystemet ved Universitetet i Oslo er. Her kan normen som blir formidlet gjennom seminarledere og majoriteten av forelesere oppsummeres slik: «Drøft saken nord og ned, men du må ikke mene noe. Det er vanskelig å tilbakevise forskere.» Dette er et paradoks som har irritert meg i de årene jeg har gått på Blindern. Paradokset er nemlig at evnen til selvstendig tenkning og egenrefleksjon er det ekstrakriteriet som bestemmer om studenten for eksempel får A eller B.

Vi bør heller høre: «Drøft godt, og i forlengelse av det, ikke vær redd for å mene noe.» Professorer og lærere har et ansvar i det å utvikle studentenes egenrefleksjon og akademiske selvtillit. I dagens jantelovinspirerte holdninger brytes denne selvsikkerheten ned hvis man har den fra før eller hindres i å utvikle seg dersom man mangler den i utgangspunktet.

«Du må tenke sjæl» bør heller være praksisen i forskjellige seminarer og forelesninger. Vi må oppfordres til å slakte pensumprofetenes læresetninger på et saklig grunnlag. Det er grunn til å etterspørre om lærere og professorer er interessert, det vil si engasjert, i å undervise det aktuelle faget de er ansvarlig for. Vi studenter ser jo tydelig hvilken lærer som virkelig brenner for å videreformidle faget til studentene og forskere som gjør det fordi de må. Det må også sies at ikke alle er slik min karikaturfremstilling tilsier, det finnes unntak. Denne erfaringen baserer jeg på min og mine medstudenters erfaringer.

Som en premiss for mine konklusjoner her, foreligger den antagelsen at det å mene noe selv har en god drøftelse eller forståelse av det spesifikke stoffet som forutsetning. Man kan definitivt ikke si at kun for eksempel 10 prosent av studentene forstår fagene såpass godt. Jeg tror det tallet er betydelig høyere. Det man må forklare er hvorfor oppegående studenter ikke mener så mye selv. Inntil dette spørsmålet er avklart vil de fleste av oss studenter være en saueflokk som ufordøyd gjenproduserer og gjengir korthukommelseskunnskap fra pensum. Her har både studentene og lærerne et ansvar: Studentene må kreve engasjement og retten til å bli utrustet til å mene noe. Professorene? Vel, de kan starte med å vise engasjement for faget sitt, så får vi se om det andre kommer av seg selv etter hvert.