Kan du ofre to timer av livet for å hjelpe andre?

Det er lett å bli blasert og overfladisk av å vokse opp og bo i Norge. Vi er så innpakket i velferd og behag, tykkere enn den tykkeste bobleplast, at vi noen gang trenger å få en kalddusj av verdens virkelighet for ikke å ende opp som fullstendig apatiske, late og uten medmenneskelige evner. Det er lettere å unngå å se ubehagelighetene enn å oppsøke dem, og det kan virke som at flertallet foretrekker den uvitende og beskyttede tilværelsen som tabloider og reality-tv presenterer oss for.

Selvfølgelig finnes det mange mennesker i Norge som har et bredere verdenssyn enn som så, men det som bekymrer meg mest er hvor utrolig høy terskelen for å gjøre noe for andre er. Kanskje man er godt informert om situasjonen til verdens flyktninger og synes det er forferdelig og uforståelig hva mennesker på flukt opplever, men å engasjere seg frivillig for de lokale asylsøkerne eller bosatte flyktningene? Nei; det har vi ikke tid til, eller kanskje det blir litt for nært og ubehagelig (og det vil vi helst ikke).

Vel, for å sitere Karpe Diem «Du har hørt om landminer? Du veit når beinet går av? Hvor frekt er det å grine i Norge med noen stein i skoa?»

Tenk litt på det neste gang du klager over hvor kjipt du har det på jobben eller hvor stress det er med studier og jobb samtidig, og ikke minst neste gang du bruker dette som unnskyldning for å ikke gjøre noe for andre.

Etter fjorårets rosetog med flere hundre tusen mennesker som viste sin sympati og kjærlighet til de berørte vokste det et lite håp i meg: Vis meg nå at denne omtanken og dette engasjementet gjelder også utenfor landets grenser og meld deg som bøssebærer til årets TV-aksjon, spre budskapet blant dine venner, familie og kollegaer.

Ta på deg det største smilet du har og bruk to timer av én søndag dette året til innsats for andre. Du kommer ikke til å angre!