Vi må få vise hva vi kan

Å gi en individuell tilrettelegning for dyslektikere i eksamenssituasjonen handler ikke om å senke kravene, men om å gi kandidaten tilsvarende muligheter som andre, til å vise fram sin kunnskap om pensum.

I artikkelen [«Tar opp kampen mot juristene»](1) i forrige ukes Universitas ble problematikken rundt tilrettelegning for dyslektikere tatt opp.

Dyslektikere raskere blir trøttere og mer slitne enn andre studenter når det kommer til skriving og lesning. I en presset eksamenssituasjon, hvor man trenger pauser til å tømme hodet og starte på nytt, vil en kandidat med dysleksi ikke stille likt med ikke-dyslektikere. Ekstra tid og bruk av PC på skoleeksamen er ikke nok, når en allerede etter halv tid er meget sliten og trøtt.

Fakultetene ved Universitetet i Oslo (UiO) må imøtekomme dyslektiske studenter og tilby en mer tilrettelagt eksamenssituasjon. Kandidaten bør i større grad få være med å velge eksamensform. Ved å tilrettelegge vil færre studenter falle igjennom og flere vil fullføre på normert tid – noe som er et mål for UiO og en måte å spare inn midler på.

Erna Solberg, Kjell Inge Røkke, Richard Branson og George H.W. Bush er alle personer som er eller har vært på topp i sine felt og de er alle dyslektikere. Det er ikke tvil om at dyslektikere kan og vil. Spørsmålet er kun om samfunnet vil ta oss på alvor. Det er i hvert fall tydelig at UiO ikke ser det som sin oppgave å gi oss en likeverdig mulighet til utdanning.

21. april i år lovet rektor Ole Petter Ottersen i et leserinnlegg i Universitas å gi studenter med lese- og skrivevansker et studieteknikkurs for å forbrede dem til eksamen. Dette kurset drives i dag på frivillig basis og UiO har ikke satt av midler til å drive kurset.

Det er små grep som må til for at vi kan lykkes. Når dette ikke blir gjort utestenges en veldig viktig gruppe som kan bidra stort, både økonomisk, og med verdiskapning til samfunnet.