Tumyr og objektivitet

Jeg skal avstå fra å bedrive samme type spekulasjon om Arne Tumyr slik som han gjør i sitt innlegg i Universitas 23. januar, der han merkverdig nok beskriver min livshistorie (!) og kaller meg «presteyngel». For dessverre kommer mangelen på hans objektivitet, toleranse og respekt for andre meninger og livssyn så alt for godt fram i måten han karakteriserer andre mennesker på. Heldigvis for meg illustrerer Tumyr helt på egen hånd så alt for godt mitt poeng når han påstår at jeg som kommer som «student fra søndagsskolen fra bygda med barnetroen i behold» ikke kan kreve «å ha samme objektive ståsted ved utforskning av religiøse kilder – på samme måte som den som står utenfor ethvert religiøst ståsted». Mer eksplisitt blir det ikke. Tumyr mener tydeligvis at han og andre likesinnede er objektive, så da får vi bare være uenige. Men at han videre anklager meg for å påberope meg objektivitet blir latterlig når nettopp det motsatte er mitt poeng; vi er ingen nøytrale og objektive tilskuere, men har alle en kontekst som betinger våre meninger og hvilke spørsmål vi stiller. Dette mener jeg også gjelder Arne Tumyr hvor mye han enn benekter det.