Ja til valgmuligheter i studiestøtten
«Studentene står neppe fremst i køen for nye store bevilgninger. Politikerne og studentene selv bør derfor gå inn for muligheten for økt lån», skriver Gard Løken Frøvoll, prosjektmedarbeider i Civita, i dette innlegget.
En ny undersøkelse gjennomført av Sentio på vegne av Norsk studentorganisasjon og Universitas [stiller et interessant spørsmål](aa): «Ønsker du å få mer i studiestøtte mot at hele den økte summen blir lagt til som lån og ikke kan gjøres om til stipend?» 32 prosent av studentene svarer ja, 18 prosent er usikre, og 50 prosent svarer nei.
I januar publiserte Civita et notat som jeg hadde skrevet, om nettopp dette spørsmålet. Der argumenterer jeg for at alle studenter burde gis muligheten til å ta opp ekstra studielån. Løsningen jeg skisserer, er at dagens ordning ligger til grunn, og at man i tillegg kan ta opp ekstra lån dersom man ønsker det. Dagens ordning tilsvarer rundt 50.000 kroner i stipend og 70.000 kroner i lån, som gir en total studiestøtte på 120.000 kroner årlig. Mitt forslag innebærer at studentene i tillegg kan ta opp 30.000 kroner ekstra i lån, slik at total studiestøtte blir 150.000 kroner.
Forslaget mitt er basert på at dagens studiestøtte er for lav til at de fleste kan ha den som eneste inntekt i studietiden. Derfor er det mange som jobber mye deltid, og studenter som bruker for mange timer på deltidsarbeid, studerer mindre og får dårligere karakterer. Alternativet til deltidsarbeid kan være økonomisk støtte hjemmefra, og over en tredel av studentene oppgir at de får månedlig støtte hjemmefra for å dekke basisutgifter.
Det bør være mulig å studere mest mulig uavhengig av deltidsjobb, og uavhengig av foreldrenes økonomiske støtte
Venstrealliansen er kritisk til lønnsstrukturen i SiO: «Vi krever at SiO senker direktørlønna!»
Det er ikke noe iboende galt i verken deltidsjobb eller økonomisk støtte hjemmefra. Deltidsjobb gir nyttig arbeidserfaring, og at foreldre velger å støtte barnas utdanning, er i utgangspunktet bare positivt.
Likevel bør det være mulig å studere mest mulig uavhengig av deltidsjobb, og uavhengig av foreldrenes økonomiske støtte. For det første har ikke alle foreldre økonomi til å støtte barnas utdanning. For det andre kan foreldrenes økonomiske bidrag skape nye avhengighetsforhold, og man kan se for seg foreldre som støtter én studieretning og ikke en annen. Deltidsjobb går utover tidsbruk på studier, som kan være et problem for de aller mest krevende studiene og studenter som prioriterer gode karakterer over arbeidserfaring.
Lån er langt billigere for staten enn stipend, og Perspektivmeldingen viser at det økonomiske handlingsrommet blir mye mindre. Det har vært en stor økonomisk satsing på studentene de siste årene, med innføringen av elleve måneder studiestøtte og økning i studentboligbyggingen, så studentene står neppe fremst i køen for nye store bevilgninger. Politikerne og studentene selv bør derfor gå inn for muligheten for økt lån. Ovennevnte undersøkelse gir støtte til dette synet.
Hele 32 prosent svarer at de ville benyttet seg av ekstra lån. Dette er færre enn de 50 prosentene som sier nei. Dette betyr imidlertid ikke at det er flertall verken for eller imot forslaget, bare at rundt en tredel ville brukt den foreslåtte ordningen, mens halvparten foretrekker dagens ordning for sin egen del, akkurat nå. De 18 prosentene som svarer «vet ikke», tolker jeg ikke som midt imellom, men som svakt på ja-siden. De vet ikke om de ville benyttet ordningen akkurat nå, men det virker urimelig å anta at de har bestemt seg for aldri å benytte seg av muligheten.
Lån er langt billigere for staten enn stipend, og Perspektivmeldingen viser at det økonomiske handlingsrommet blir mye mindre
Lederkandidat i NSO om rusreformen: «Studentene trenger en ruspolitikk»
Ekstra lån skal være frivillig og individuelt og noe man søker om på semester- eller årsbasis, på samme måte som den ordinære studiestøtten. Siden forslaget handler om lån, vil det ikke påføre staten særlige ekstra utgifter, og det påvirker derfor andre studenter og fremtidige skattebetalere helt minimalt.
Man kan derfor stille spørsmål ved hvor viktig flertallet er i denne saken, og hvilken rett de har til å nekte et mindretall denne muligheten. De nye tallene viser dessuten at ja-mindretallet er oppsiktsvekkende stort, og nei-siden oppsiktsvekkende liten. Dessuten vet vi ikke om den halvparten som sier de selv ikke ville brukt ordningen, i tillegg ønsker å nekte andre muligheten.
Min hypotese er at mange trives med dagens ordning, fordi de enten har lave utgifter, trives med deltidsjobb eller får god støtte hjemmefra, samtidig som de gjerne vil gi andre studenter muligheten til å velge annerledes. Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim bør lytte til tallene og samtidig vurdere hva tallene faktisk viser. Flertallets valg for seg selv sier lite om hva som er det rette valget for mindretallet.