Studentforeningene ut i kulden?

I forrige ukes Universitas kunne man lese om jusstudentenes tap av Professorboligen som foreningsbase. Vår utkastelse derfra, fra kantina i midtbygningen og vestfløyen, er alle tiltak i tråd med universitetsbygningenes oppussing for tohundreårsjubileet. Man har blitt tilbudt alternative lokaler, dog mindre og mer spredt.

Studentene kan være takknemlig for tilbudet om nye kontorer, men foreningslivet kommer til å merke konsekvensene av å miste et sted med slik symbolsk betydning som Professorboligen. En møteplass for samhold er viktig for foreningenes vekst og overlevelse. Når vi blir spredd for alle vinder, og med mye mindre boltreplass, kommer det til å bli en utfordring å vekke den samme interessen hos den generelle student.

Studentforeningene på jussen bidrar til opprettholdelsen av et unikt studentmiljø, med mange faglige og rent sosiale tilbud. Om ikke noe annet, er det viktig å opprettholde de ledd av foreningslivet som bidrar til å dekke hullene i det ofte utilstrekkelige undervisnings- og forelesningstilbudet til fakultetet. Mang en eksamensinnspurt har blitt reddet av en foreningsorganisert manuduksjon snarere enn oppsummeringsforelesning sponset av fakultetet. Dette er i seg selv en bekymring – er det studentenes ansvar å tilby tilfredsstillende undervisning?

Foreningene bidrar utelukkende positivt til å bygge opp et miljø hvor man, hvis man velger å delta, kan opparbeide seg kompetanse man ellers ikke ville tilegnet seg på et «bok-fag» slik som jusstudiet. Foreningslivet tilbyr en sosial arena hvor organisatorisk arbeid står sterkt, og med et mangfold av tilbud er det ingen studenters behov som er ignorert. På et så stort studium som jussen i Oslo er det viktig med muligheten til å kunne delta i et mindre miljø, avhengig av hva man vil ta del i – om det så er jusstudentenes interne skriv, festivalorganisering eller kor.

Studentforeningenes viktighet må ikke undervurderes, verken av studentene selv eller av fakultetet – for kanskje er det er først når de dør bort at man merker hvor stor innflytelse de hadde på vår hverdag. Og kanskje er det først da vi vet å slåss for det vi har.