Studentengasjement?

Gjennom flere semestrer har jeg gjort den samme erfaringen: Faglig studentengasjement er nesten ikke-eksisterende. Det virker som om det generelt er svært liten interesse for både kollokvievirksomhet og fagdiskusjon i sin allminnelighet. Dette gjør i mine øyne studiemiljøet mindre stimulerende enn det kunne ha vært og læringsprosessen mister en viktig dimensjon – den faglig-sosiale.

Hva skyldes dette? Er det slik at studentmentaliteten gjennom flere år har endret seg betraktelig? Legger et flertall av dagens studenter atskillig større vekt på hva de skal bruke utdannelsen til enn på hva slags personlig utbytte selve studietiden kan gi dem, faglig og sosialt? Jeg tror dette stemmer – men forklarer det alt? Bør manglende initiativ til faglige diskusjoner med medstudenter kanskje også sees i sammenheng med studiereformen som nå har virket i flere år? Har kravet om rask gjennomstrømning gjort at studenter ikke lenger føler at de har tid eller overskudd til faglig idéutveksling som supplement til lesing og skriving? Studiereformens intensjon er å øke «studieintensiteten», altså produksjonshastigheten. Er det å studere blitt mindre lystbetont og mer stressende på grunn av kravet om rask gjennomføring for å få stipend? En annen følge av reformen, oppsplittingen i enkeltemner, gjør at man stadig må forholde seg til nye mennesker. Er mange enig i at dette svekker den sosiale kontinuiteten i semesteret?

Min oppfatning er at et universitetsstudium bør bestå av mer enn bare direkte eksamensrettet lesing og skriving. Har studiereformens effektivitetskrav ført til mindre begeistring for faget og mer stress? Det er på tide å stille det ubehagelige spørsmålet: Har reformen betydelig svekket studietidens faglig-sosiale side?