Straffen for å ha studert

Permitteringer og manglende krav på dagpenger, gjør nyutdannede til et av finanskrisens største offer.

Lånekassen melder på sin hjemmeside at «fra 1. januar øker den flytende renten i Lånekassen fra 6,5 til 6,8 prosent.» Studenter skriker at renten på lånet må ned. Bankene setter jo renten ned. Og problemet får Lånekassens signatur (også hos AUF, som kaller renteøkningen uakseptabel). Forklaringen på hvorfor studielånsrenten øker når rentene på banklån synker, er at Lånekassen justerer rentene med tre måneders etterslep.

Jeg tror ikke studenter er så dovne som mange vil ha det til. Men her har mange – inkludert AUF – øyensynlig ikke gjort hjemmeleksen sin. Man kan si mye rart om paragrafrytterinstitusjonen Lånekassen, men maset om rentepolitikken er med på å overskygge en viktigere diskusjon. Lånekassen er pålagt å være markedsstyrt av Stortinget: renten går opp etter nyttår, og vil synke tre måneder etterpå. (Problemet med dette er imidlertid at det er nå forbrukeren trenger økonomisk romslighet, og følgelig lave renter, slik at det kan brukes enda mer penger så raskt som mulig. Eller «leve som normalt» som Regjeringen moderat formulerer det.)

Vi må belyse problemet rundt hva nyutdannede studenter kommer i møte. Ikke er du særlig populær hos nervøse arbeidsgivere som ser at andre selskaper blir nødt til å avskjedige sine egne, ikke er det populært å ta en vikarjobb på bensinstasjon hvis du har en bachelor- eller mastergrad i sekken – og ikke har du krav på en krone i dagpenger. Fikk du deg nylig en jobb, men blir permittert i dag, ligger du dårlig an. Det ene kravet er at du har jobbet i tre måneder. Det andre er at du skal ha tjent 105 384 kroner det siste året, eventuelt 210 768 kroner de tre siste årene.

Skulle du være såpass heldig at du likevel tjente over 105 384 kroner året som var, er det kun 64 prosent av disse (minus skatt) du har krav på av dagpenger. Du kan med andre ord bare glemme å gå og vente på at du skal få tilbake jobben som konkursspøkelset jagde deg ut av.

Et amputeret håp er at NAV leter frem en jobb til deg, som trolig er totalt irrelevant for utdannelsen din. Å studere mer mens krisen raser fra seg, frister heller ikke etter å ha fått den avskrekkende nedbetalingsplanen på lånet. Har man en gjeld på rundt 350 000 kroner, må man ut med cirka 32 000 kroner årlig i 20 år. Da har man endt opp med å betale tilbake 640 000 kroner. Dette er ikke å stimulere til studielyst, og politikerprekene om at studering er en av de viktigste investeringene for fremtiden, fremstår som substansløs retorikk.

Mange permitteres og sparkes. Flere venter samme skjebne. Alternativene blir å grave seg dypere ned i studiegjeld, få en jobb du er overkvalifisert for, eller sulte. Er dette manglende økonomiske redningsnettet takken for å ha investert de siste årene i forelesningssalen? Skal man ikke garanteres noe som helst, når det ikke kan vise til inntekt de siste årene? I motsetning til rentespørsmålet, mangler dette et svar.