Unødig polarisering

Redaktør Anders Mathias Johansen harselerer i forrige nummer av Universitas med universitetenes ansettelsesrutiner. Johansens kritikk er sterk. Faktagrunnlaget hans er imidlertid svakt.

Utgangspunktet for Johansens ramsalte utfall, er resultatene fra en NOKUT-undersøkelse. Vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høgskoler har fått spørsmål om hvilke sider av eget studietilbud de vil forbedre og svarer at det aller viktigste er å øke studentenes arbeidsinnsats. Konfrontert med funnene fra undersøkelsen svarer Universitas’ redaktør med å be universitetene rydde opp i kvalifikasjonene til egne ansatte før det stilles strengere krav til studentene.

Nok en gang blir vi vitne til at forholdet mellom lærere og studenter polariseres når viktige utdanningsspørsmål skal diskuteres. Etter en sommer der Universitetet i Oslo (UiO) er blitt fremstilt som pølsefabrikk, studenter er sammenlignet med en billig, motstandsløs matrett av simpleste sort og der de vitenskapelig ansatte reduseres til resignerte produksjonsassistenter, trenger vi helt andre debatter.

Johansen viser at han ikke vet hvordan ansettelser foregår. For å unngå ansettelser av forskere «som ikke eier pedagogisk talent» foreslår han innføring av prøveforelesninger, strengere krav til undervisningskompetanse og prøvetid.

Prøveforelesninger og intervju har i lang tid vært standard for ansettelser til alle faste vitenskapelige stillinger ved UiO. Studentene er representert i alle viktige ledd av disse prosessene. Ved ansettelser stilles det krav om at pedagogisk utdanning og praksis dokumenteres. Ved alle ansettelser sjekkes referanser, både faglige og pedagogiske. Prøvetid er fastlagt gjennom norsk lov.

Ved UiO er vi mange som arbeider for å styrke kvaliteten ved studietilbudet. For å lykkes trenger vi høyt kvalifiserte forskere som også er gode lærere. Et viktig mål er å tilby bedre oppfølging og veiledning. Til gjengjeld ønsker vi oss hardt arbeidende studenter.