Forvirrende om SFU

Journalist i Universitas, Magnus Løvold, henger seg i sist nummer opp i vanskeligheten med å definere studiekvalitet. «Debatten om kvalitet i høyere utdanning er i sin nåværende form et veritabelt virrvarr av svevende og velklingende gloser,» skriver Løvold med retorisk eleganse og trekker dramatiske implikasjoner av sine funn: For «hvis KD [Kunnskapsdepartementet] ikke er i stand til å definere kvalitet, hvorfor er det da så viktig å heve den?» (sic!)

Poenget med dette virrvarret av en kommentar, er å ta livet av tanken om de såkalte Sentre for fremragende utdanning (SFU) og oppmuntre studentenes representanter til å la SFU-ene bli med tanken. Det er umulig å tildele en SFU som skal videreutvikle og spre god utdanning når man ikke vet hva god utdanning er, er Løvolds kronargument. Nei, back to basic, er journalistens løsning. Hør på studentene, gi oss «mer undervisning og mer pedagogisk skolering av foreleserene.»

Om det bare hadde vært så greit. Det vi og Løvold mest sannsynlig vil være enig i, er at det å oppsummere studiekvalitet i en setning vil være umulig. For kvalitet på studiene vil være så mangt når man først begynner å konkretisere det at studentene skal bli selvstendig tenkende, kritiske, reflekterte, skikket for arbeidslivet, fleksible og metodisk bevisste, trenet i skriftlig og muntlig kommunikasjon og besitte de nødvendige soft skills. Men så er heller ikke dette formålet med SFU.

Det er ikke et mål å komme fram til en definitiv definisjon, men heller å stadig jobbe for å gi studentene best mulig undervisning fra best mulig pedagoger med best mulig faglig innhold. Vi får ikke bedre undervisning bare ved å gi mer undervisning. Ny forskning på nye læringsteknikker og en stadig eksperimentering med hva som fungerer og hva som ikke fungerer, må til.

Dette kan ikke og bør ikke gjøres på hver enkelt utdanningsinstitusjon, fakultet eller institutt alene. Det er ingen som tjener på at kruttet finnes opp på nytt alle steder. SFUene er ment for å fremheve dem som faktisk gjør en innsats for å bedre og utvikle utdanningen vi får i Norge, og dermed gi de gode ideene mulighet til å spre seg. Derfor er SFU et godt tiltak.

Dette er ikke sentre for «enda en ørkesløs diskusjonsrunde om kvalitet», som Løvold later til å tro. Dette er sentre ment for å sette utdanning og undervisning i førersetet og bidra til å «stimulere universiteter og høyskoler til etablering og utvikling av fagmiljøer som tilrettelegger for studenters læring på en fremragende måte», slik det så flott heter i utredningen til KD.

Nyskapende og fremadskutte forskningsmiljøer har i dag mange muligheter for å få støtte til sine prosjekter. Det har ikke tilsvarende undervisningsmiljøer. En god SFU-ordning, som en status tildelt institutter og fakulteter, vil vise at også utdanning alltid er under utvikling. Heldigvis lar ikke Universitetet i Oslo seg stoppe av at utdanningskvalitet mangler en kort konkret definisjon, og satser hardt på å fremheve slike miljøer frem mot 2020. Den satsningen kommer studentene til gode.