Er mangfold middelmådig?

Karianne F. Aa. Lundgaard kommer i Universitas 10/9 med en kritikk av «likhetstanken» og har en forestilling om at det verken er «lov» eller lønner seg å være flink. Hun vil rykke universitetet opp av en påstått rotfestet middelmådighet. Hun kan begynne med å luke i sin egen argumentasjons bed.

Er ikke det at vi gjennomfører en prosess med faglige prioriteringer et tegn på at det alt prioriteres? Er ikke ordningene med Sentre for fremragende forskning og innovasjon allerede en premiering av de flinkeste? Lundgaard skyter langt over mål, for problemet i forskningen er neppe at de flinkeste ikke får nok oppmerksomhet. Dersom hun lurer på hvorfor enkelte programmer har navn og beskrivelser som virker konstruert for å vinne appell hos 19-åringer, bør hun se på Kristin Clemets finansieringsordning der det viktigste kriteriet for forskningsfinansiering er fagfeltets tiltrekningskraft på nyutsprungne russ.

Lundgaard skriver «La oss heller gi alt smøret til de beste fagmiljøene». Men det er sjelden slik at toppforskningen alene kan danne grunnlag for et helt bachelorprogram. Skal man ta det et annet sted? Vil ikke praktiske forhold og ubalansert informasjonstilgang da føre til at færre vil velge de beste miljøene her ved Universitetet i Oslo når de først har kvalifisert seg? Det kan virke som om det er en overdose av kortsiktig aksjonærlogikk som beruser Lundgaard når hun har vansker med å se at en ekstrem spissing gjør fagmiljøene sårbare for personutskiftninger, konjunktursvingninger i studentsøkning og sågar sammensetning av eksterne audit-komiteer for enkeltfags vedkommende. Enten hun mener at man skal finansiere etter jojo-metoden eller prioritere beinhardt én gang for alle, overser hun hovedpremisset for en konkurransebasert prioritering, nemlig at det finnes en underskog de mest konkurransedyktige miljøene kan vokse opp av. For øvrig er det neppe god ressursforvaltning å uten avkastning skulle likvidere den kapitalen et etablert fagmiljø representerer.

Heller enn å se på forskning som industrielt landbruk, der det handler om å gi de fineste plantene best mulig vekstvilkår, så man får størst mulig avkastning på å selge til McDonalds, bør man se på det som forvaltning av regnskog, der best mulig balanse gir verdens mest produktive økosystem, selv om enkelte næringslivsdirektører mener det gir for lite avkastning.