Studentene må ut i gatene

innlegg

Universitas skriver at nesten ingen møtte opp på forrige ukes studentdemonstrasjoner mot regjeringens løftebrudd, og at studentpolitikerne må ta ansvar.

Jeg var aktivt med i organiseringen av studentdemonstrasjonene i 1993. Under parolen «Hernes må fjernes» mobiliserte vi over 60 000 studenter og elever på noen få uker. Det hele startet som spredte reaksjoner fra lokale ildsjeler ved universitetene og høgskolene som protesterte mot Gudmund Hernes (daværende kunnskapsminister, red.anm.) sine forslag om månedlig utbetaling av studielån, fjerning av reisemoderasjon og manglende innfrielse av valgløfter om økt stipendandel fra Arbeiderpartiet. Vi hadde aldri fått gjennomslag for våre kampsaker i 1993 hvis vi ikke hadde klart å få med Oslo-studentene. Flere enn 15 000 studenter marsjerte gjennom Karl Johan høsten 1993. Hva har skjedd mellom 1993 og 2010?

De brutte forventningers misnøye i 1993 ble raskt kanalisert inn i de lokale studentorganisasjonene, og til slutt fulgte de nasjonale studentorganisasjonene opp engasjementet. Idag ser det ut til at dette ikke har skjedd i like stor grad – foreløpig. Kanskje dette er en hovedforklaring?

I stortingsvalget i fjor forpliktet de rødgrønne partiene seg til å innføre økt studiefinansiering, hvis studentene ga de sin stemme. Men løftet ble ikke fulgt opp i den nye regjeringserklæringen. Sjelden har vel studentorganisasjonene vært så langt oppe for så å falle så langt ned så fort.

Foreløpig tyder meningsmålingene på at det er Arbeiderpartiet som mister oppslutning blant studentene. Uansett mener jeg at studentene her har en god sak, og jeg forstår ikke hvorfor det var så vanskelig å mobilisere studentene på et så åpent løftebrudd. Tross alt er det et stort flertall av dagens studenter som lever på Lånekassen, og de bør åpenbart ha objektive interesser av elleve måneders studiestøtte.

Vi får snart får en felles studentorganisasjon i Norge. Det synes helt klart at denne organisasjonen bør ha som første kampsak «elleve måneders studiestøtte». I tillegg håper jeg at studentene kommer seg ut på gatene i Oslo igjen og stiller sine rettmessige og betimelig krav. Dagens krav er like legitimt som i 1993.