Heltidsstudenten må gjenopprettes!

I Universitas fra uke 45 var det to artikler som tiltrakk seg min oppmerksomhet utover det vanlige. Den ene beskrev problemene med hvor få studenter som studerer på heltid og fullfører bachelorgraden sin ved Universitetet i Oslo (UiO).

Dette er selvfølgelig et problem med mange ulike årsaker, men jeg tror ikke det hadde vært noen ulempe om UiO hadde begynt å stille strengere krav til studentene når det gjelder studieprogresjon og innsats. Det er ikke til å skyve under teppet at det finnes studenter som melder seg opp til høyere studier hovedsakelig for å ha noe å gjøre, og for å ha muligheten til å nyte godt av studentlivet og dets frynsegoder. Ved en del mer prestisjetunge universiteter i land som England, Frankrike og USA er ikke denne «hobby-studeringen» en reell mulighet.

Jeg vil imidlertid fremheve at jeg selvsagt ikke ser på dette som den eneste årsaken til de lave og foruroligende tallene. Det er også mange studenter som jobber så mye ved siden av studiene at det går utover studieprogresjonen. Dersom den rød-grønne regjeringen hadde vært oppriktig opptatt av høyere utdanning og forskning, og hadde vist dette gjennom å reversere de enorme kuttene som forhenværende kunnskapsminister Øystein Djupedal gjennomførte, hadde flere fått muligheten til å prioritere studiene på heltid.

Det finnes imidlertid de studentene som gjør det eksepsjonelt bra, på tross av vår studentfiendtlige regjering. Den andre artikkelen fra forrige Universitas som fanget min oppmerksomhet spesielt, fortalte om studentene ved Institutt for molekylær biovitenskap (IMBV), som i 2006 produserte 116,1 studiepoeng i snitt, mens gjennomsnittsstudenten ved UiO tok henholdsvis 36,3 studiepoeng. Istedenfor å belønne disse studentene, kutter man flatt ved fakultetet og lar dette ramme professorstillinger og undervisningstilbud ved IMBV. Dette instituttet står dessuten for mye vesentlig forskning innen sykdommer på cellenivå, hvilket gjør det ekstra underlig at man velger å straffe dem med budsjettkutt.

Dersom UiO, så vel som departementet, hadde begynt å belønne hardtarbeidende studenter og sile ut de som ikke er på universitetet for å faktisk studere, tror jeg man etter hvert hadde fått se en helt annen motivasjon blant studentene, i tillegg til en styrking av UiO sitt rykte som universitet.