Fra student til gjeldsslave?

Universitas hadde forrige uke et oppslag om veksten i den norske studiegjelden. Vi mener veksten er bekymringsfull, men samtidig er det behov for å heve maksimal studiestøtte langt mer enn det regjeringen foreslår i statsbudsjettet. Skal vi gjenreise heltidsstudenten og samtidig sikre at nyutdannede ikke blir gjeldsslaver, må derfor stipendandelen økes.

Det var med betydelig skuffelse vi registrerte at regjeringen ikke gikk inn for elleve måneders studiefinansiering i sin regjeringserklæring. Dette gjør det definitivt vanskeligere å få innført reformen i denne stortingsperioden. Vi hadde likevel forventet at den samlede studiestøtten ble regulert i takt med forventet lønnsvekst, men i regjeringens forslag til budsjett for neste år er støtten foreslått justert med langt under det halve av lønnsveksten. Også anslagene for prisvekst ligger betydelig høyere enn reguleringen av studiestøtte. Dette vil gi studentene reallønnsnedgang neste år. En av grunnene til å underregulere studiestøtten er selvsagt bekymringen for den økte gjeldsbyrden blant nyutdannede. Dette er en bekymring vi deler, men løsningen er ikke å knipe inn på reguleringen av studiestøtte.

Vi er som samfunn avhengig av all den kompetansearbeidskraft vi klarer å utdanne fremover. Samtidig må vi stille stadig tøffere krav til kvaliteten i utdanningene, noe som blant annet innebærer økte krav om tilstedeværelse i obligatorisk undervisning. Å være student i grunnutdanning skal derfor som hovedregel være en heltidsgeskjeftigelse, og da plikter vi som samfunn å legge til rette for nettopp det. På den ene siden innebærer dette å gjøre det levelig økonomisk å være student, på den andre siden å sørge for at nyutdannede ikke får en unødvendig tung gjeldsbyrde på skuldrene den dagen de skal ut i arbeidsmarkedet. Løsningen er å øke stipendandelen av samlet studiestøtte, samt bedre reglene for omgjøring av lån til stipend. Slik slår man faktisk to fluer i en smekk!