Få etter evne – få etter behov!
Min kronikk i Universitas 20.09 resulterte i svar både fra Benjamin Jonsrud fra Venstrealliansen og Kenneth Dahlgren fra SV-lista uken etter. Dessverre har disse venstreorienterte studentpolitikerne valgt å sette utdaterte prinsipper foran en dynamisk og nytenkende debatt om studiefinansieringsordningene, det er synd.
Først må jeg dessverre bruke spalteplass på å oppklare den forvrengingen av virkeligheten fra mine to motdebattanter.
1) Ja, studielånet betales tilbake, men rentene løper først etter at du er ferdig med utdannelsen, ergo er det en kostnad for staten. Stipendet betales derimot ikke tilbake hvis du består eksamen. I vårt sosialdemokratiske skatte- og avgiftssystem er jeg enig i at «du betaler mer enn du får», men ikke i studiefinansieringen slik Dahlgren hevder.
2) Jeg rokker ikke prinsippet om lik rett til utdanning i min kronikk. Alle skal stille likt på startstreken, men etter hvert må visse kriterier sette standardene for videre utdanning. Da må det være det faglige nivået som skal settes øverst, altså karakterer.
3) Jonsrud kommer i sitt innlegg med mye statistikk som i debatten som helhet er ganske uinteressant. Morsomt er det i hvert fall at han har blitt «kalkulator-politikeren» blant oss.
For å snakke et språk sosialister forstår; jeg vil at flinke bachelor-studenter skal få etter evne, etter sitt behov
Denne debatten bør og må deles i to; først og fremst skal denne overordnede debatten handle om kvaliteten i utdanning og om hvordan universitetene og høyskolene skal sørge for at studenter ikke stryker. Men vi må innse visse realiteter og tilpasse finansieringssystemet deretter, det handler denne debatten om. Jeg foreslår en ordning som stimulerer flinke studenter med avsluttet bachelorgrad til å fortsette på utdanningen sin. I stedet for å rope etter flere penger fra staten, ønsket jeg heller en omprioritering hos Lånekassen. For å snakke et språk sosialister forstår; jeg vil at flinke bachelor-studenter skal få etter evne, etter sitt behov.
Med tanke på fremtiden må vi våge å tenke nytt. Jonsrud er fristet til å foreslå en studiefinansiering basert på foreldrenes inntekt, men holder seg heldigvis for god til det. Isteden gjemmer både han og Dahlgren seg bak et sosialistisk skjold, der det mest legitime er et system der alle får det samme, uansett hva du leverer tilbake som student.
Og til slutt må jeg minne dem om at Robin Hood kjempet for å løsrive borgerne fra et skattetyranni, i god kapitalistisk ånd, Dahlgren!