Populismens inntog i akademia

Så er det igjen duket for studentparlamentsvalg, og de ulike politiske grupperingene og fraksjonene gjør sitt ytterste for å skaffe seg velgere og sympatisører. I forrige utgave av Universitas ble studentene presentert for lederne av de ulike politiske organene, samt kandidater fra «partialternativene». Det engasjementet de viser er svært viktig, og det er liten tvil om at det er for få studenter som vet nok om det lokale studentdemokratiet – det faktum at det spiller en rolle for studentenes hverdag hvilken politikk som vedtas i Studentparlamentet, Velferdstinget, Hovedstyre i SiO og Universitetsstyre.

Likevel er det noen slående, etter min oppfatning, begredelige likheter mellom den nasjonale politiske kamparena og denne lokale valgkampen ved UiO. Jeg sikter til politikk i populismens drakt. Det er mulig at grupperingene som stiller til valg har et fyldigere og mer gjennomtenkt program enn det som kommer til uttrykk, men tatt informasjonen i dette tidligere nevnte bilaget i betraktning er det lite som skiller alternativene fra hverandre. (Jeg regner med at det ikke stemmer overens med den faktiske situasjonen). Bortimot alle kandidatene som stiller til valg promoterer seg med helt ukontroversielle og diffuse kampsaker som: en bedre hverdag for studentene, bedre arbeidsmiljø, grundigere veiledning, høyere kvalitet på undervisningen, mer tilrettelegging for utveksling, flere lesesalplasser, flere rom for kollokvier, flere datamaskiner, mer stipend, undervisning på studentenes premisser, pedagogiske forelesere, mulighet til å ta eksamen flere ganger, jobbe for en bedre studentkultur, mangfoldig og spennende universitetet, åpent for alle, ja til mer studentmakt, mer penger og mer penger. Dette er definitivt viktige saker og jeg tviler ikke på at det finnes midler – men de MÅ taes fra et sted og går sannsynligvis på bekostning av midler til andre (gode og viktige) saker.

Og nå er stadig flere som presiserer at de er uavhengige av en ideologi, eller de setter «studentenes ve og vel» foran politiske pakkeløsninger. Ja vel, men dessverre dreier politikk seg om (om)fordeling og prioriteringer. Derfor vil jeg hevde at det var bedre i fjor da de som stilte til valg fikk beskjed om å vise ved hjelp av den velkjente «penge-kaken» hvor mye som skulle brukes til de ulike formålene og tiltakene. Da var det lettere å se prioriteringene for deretter å gjøre seg opp en mening om hva som betydde mest!

Det finnes alltid unntak (miljøvennlig, kontakt med arbeidslivet, likestilling og engasjement i (inter)nasjonal politikk, for å nevne noen) og det gjør det for denne beskrivelsen også. Jeg har ikke noe ønske om å skjære alle over en kam, men denne trenden med fokus på enkeltsaker og «nei til pakkeløsninger» blir stadig sterkere, men det er ikke for sent å snu. Det burde være rom for dypere resonnementer og helhetstenkning ved dette valget, kanskje det også vil skape mer engasjement blant studentene. Likevel – ingen gode grunner til ikke å stemme; Godt valg!