Om representasjon (og gamle dager)

Camilla Strandskog, leder i Moderat Gruppe, beskylder meg i sitt innlegg fra forrige nummer for å «mimre tilbake til den gangen han selv satt i Arbeidsutvalget». Når det gjelder den nye valgreformen til Studentparlamentet (SP), slik jeg på kommentarplass omtalte i Universitas nummer 4, så har hun helt rett. Jeg er ikke blant de som mener at alt var bedre før, men noen ting var det jommen meg.

Jeg innser at når noen fakulteters plasser i SP står tomme, er det enkleste å organisere seg bort fra dette ved å lage én felles valgkrets. Men tidvis burde man søke gode løsninger heller enn de enkle, og når vi da ved hjelp av mimringens kunst kan oppdage at man tidligere har fått engasjerte og gode tillitsvalgte i SP fra alle fakulteter, da ser man at forutsetningene for valgreformen svekkes betraktelig. Og når Strandskog flere ganger understreker at et enstemmig SP står bak vedtaket, som om det er nok til å gjøre det til et godt vedtak, blir jeg egentlig mer bekymret enn beroliget.

Strandskog har dog rett i at vi begge må smøre oss med tålmodighet før vi sikkert kan få vite virkningene av valgreformen. Imens får vi heie på demokratiet fra hver vår plass i debatten, og jeg er sikker på at vi begge ser frem til en mer «tydelig og synlig valgkamp», slik Strandskog nå lover.