Anarcho-Syndikalistiske studenter?

Studentdemokratiet fungerer. Når kun 8,9 prosent av studentene stemmer ved valg betyr det enkelt og greit at majoriteten av studentene ikke ønsker noen av alternativene. Aardal hevder i et intervju at det er «viktig med studentrepresentasjon for å sikre studentenes demokratiske rettigheter». Studentene har talt; den demokratiske rettigheten er å ikke bli representert. Det er, som påpekt, ikke noe i veien med studentenes engasjement i andre felt enn «politikken». Kanskje parlamentet bør ta inn over seg faktumet at de fleste studentene ikke anser parlamentet som en nødvendighet. Å lage undersøkelser for å finne opp noe newspeak som skal legitimere parlamentets eksistens gir assosiasjoner til tolkninger av ordet demokrati vi kjenner fra USA og Russland, hvor man finner på reglene for «demokrati» etter hva som passer plutokratiet best.

Jeg har ved flere anledninger forsøkt å diskutere studentpolitikk, men det er lite gehør for parlamentets legitimitet og den arkaiske politiske aksen partiene beveger seg på. Det er enkelt og greit et generasjonsskifte «på gang» hvor interessen for det politiske språket og den «politiske» måten å tenke på er mer eller mindre fraværende. Da er det vel kanskje på tide å tenke litt nytt. Strukturer uten demokratisk belegg er unødvendige strukturer. Kanskje det nå er på tide å løsne litt på den proverbielle «snippen».

Om studentene evner å engasjere seg i forskjellige organisasjoner og foreninger, bør vel nettopp det være utgangspunktet for struktur. Det er rart om vi studenter ikke klarer å være autonome; det virker i hvert fall som at det er et demokratisk flertall for nettopp autonomi. Universitetet i Oslo er en forskningsinstitusjon. Da er det rart om studentene ikke klarer å forske seg frem til et alternativ til parlamentarisme. Å tviholde på parlamentarisme som en utopisk modell for «demokrati» er i følge valgoppslutningen rimelig tvilsomt. Studentdemokratiet fungerer.