Et pennestrøk unna

Studentsamskipnadene har siden slutten av 30-tallet tilbudt studentene billigere bolig, mat og mye mer. Siden unnfangelsen har de vært studentstyrte, ganske enkelt fordi studentene selv vet hva studentene trenger. Det har gitt Norge studentvelferd i verdensklasse.

Så kom syndefallet. Én samskipnad ble vanstyrt og sto på randen til konkurs. For ikke å bli syndebukk, ville regjeringen endre loven raskt for å hindre flere feiltrinn. I kampens hete ble det foreslått mange gode tiltak, og ett eksepsjonelt dårlig: å fjerne studentstyringen i saker av «særlig stor betydning» ved å innføre krav til to tredels flertall i styret, hvor studentene har halvparten av representantene.

Høylytte protester fulgte fra studentene, samskipnadene, organisasjonslivet, opposisjonen – kort sagt alle bortsett fra regjeringen selv. Ingen forsto hvorfor studentene skulle fratas makten over det de selv hadde bygd opp og styrt i over 70 år. Det hadde heller ikke noe med den nevnte samskipnaden å gjøre. Da det gikk galt var alle vedtak fattet med støtte fra både ansatte, eksterne og studenter.

Stortingsdebatten var tragikomisk. Regjeringen evnet ikke å svare på hvorfor de ville reparere noe som ikke var ødelagt. I siste sekund ble det gjort små endringer i forslaget, men det var for lite, for sent. 70 år med studentstyrt velferd var ofret på symbolpolitikkens alter. I dag merkes liten forskjell. Det advarte vi også om. Samskipnadene er konsensusstyrte organer. Å fjerne studentstyringen var medisin mot en sykdom som ikke fantes. Alt vi står igjen med er den bitre ettersmaken av mistillit.

Det var tilsynelatende lettvint å flytte bautaen som har stått støtt så lenge. Da bør det være like lett å sette den tilbake igjen. Når Stortinget åpner 9. september bør politikerne vise tillit til studentene, og reversere mistillitsforslaget med et pennestrøk. Det har vi vist oss verdige til etter 70 år.