Studenter segregeres i samfunnet

innlegg

Norsk studentsegregering er effektivt organisert gjennom tvangsorganiseringen av studentene i studentsamskipnader. Siden det å avsondre store grupper fra resten av samfunnet ofte anses som uønsket og brukes som straff, bør man spørre seg om noen egentlig er tjent med denne særegne politiske ordningen.

Samskipnadene sørger for at studentene spiser på egne kafeer, leser og skriver sine egne aviser, sjekker opp hverandre på egne barer, sover sammen i egne studentbyer, har barna sine i egne barnehager, trener på egne treningsstudio, får behandling på egne helsesenter, og tilbringer fritida i egne studentorganisasjoner og studenthytter. En student trenger ikke i sin hverdag forholde seg til andre enn medstudenter og samskipnads- og universitetsansatte. Og deres barn trenger ikke forholde seg til barn hvor foreldrene ikke tar høyere utdanning og snakker flytende norsk.

Hvis samfunnet som helhet skal tjene på at enkelte skal ta høyere utdanning, må studentsegregering anses som uheldig politikk. På den ene siden effektiviserer segregeringen elitedannelser – de høyest utdannede trenger ikke få noen førstehåndskunnskap om hvordan andre mennesker lever. På den andre siden har man effektivt begrenset muligheten for at de med lavere utdanning kan bli kjent med elitene på uformelle måter. Da er det også usannsynlig at de føler seg velkomne på universitetet, inspirerte til å begynne der, eller har tiltro til den kunnskapen som kommer derfra. Samskipnadene bidrar til en gjensidig fremmedfrykt og klasseforakt ved å holde nettverkene av høyt utdannede borte fra resten av samfunnet.

Samskipnadene er velferdsorganisasjoner. Studenter har da også økonomiske behov mange andre ikke har. De utgjør en fjerdedel av Norges fattige, og dette selv om de jobber med å øke kunnskapsnivået i Norge. I stedet for å løse fattigdomsproblemet, har man altså skilt ut denne gruppen og laget et omfattende og påtvunget velferdssystem. Et system som mange ikke vil benytte seg av fullt ut, slik at man kan spørre seg hvorfor den vanlige måten å koke kaffe og drive treningssenter på ikke kunne holde.

Studenter segregeres ikke fordi de vil, men fordi de ikke kan nekte. Uten medlemskap får man ikke høyere utdanning i den liberale rettsstaten Norge. At samskipnadene er påstått demokratiske formilder ikke tvangen. Som så mange bruker jeg ikke «stemmeretten» min, fordi jeg ikke vil gå med på spillereglene noe sted hvor jeg tvinges inn under påskudd av at jeg skal «hjelpes». Hvis det funker å «demokratisk» segregere grupper som utgjør et særegent velferdsproblem, hvorfor ikke lage totale «demokratiske» institusjoner også for eldre, funksjonshemmede og fattige, og tvinge dem til å bytte organisasjonsfriheten mot en «stemmerett»? Eller er studenter litt umyndige, slik at man kan tillate seg slike juridiske tvilsomheter?

Det er fattigdommen som er problemet. Samskipnadene er en dårlig løsning med uholdbare bivirkninger. Styrker man studenters økonomi kan de leve mer som andre og blant andre. Da kan man endelig oppløse samskipnadene.