Velferdstinget brekker ryggen på studentvelferden
Å knekke ryggmargen på ett velferdstilbud for å plastre håndleddet til et annet, er og blir dårlig velferdspolitikk, skriver styremedlem i NSI, Jørgen Aagedal Sundt.
Å knekke ryggmargen på ett velferdstilbud for å plastre håndleddet til et annet, er og blir dårlig velferdspolitikk.
Lederen av Velferdstinget (VT) i Oslo og Akerhus, Aleksander Gjøsæter viser kun forståelse for en side av saken om fotballbanen på vestgrensa. Prinsippene fra Studentsamskipnadsloven §3.1 og §3.2 er helt glemt. «En studentsamskipnad har til oppgave å ta seg av studentenes velferdsbehov ved det enkelte lærestedet. En studentsamskipnad skal tilby tjenester til studenter». Altså, skal SIO få mest mulig studentvelferd igjen for hver krone de bruker.
Bakgrunn: SiO vil legge ned fotballbane for å bygge studentboliger
Når Gjøsæter på Facebook-siden til Velferdstinget hevder at kommunen må erstatte idrettsarenaen, må noen trekke hardt i nødbremsen. Kommunenes oppgave er å stille tomter til disposisjon til samskipnaden. Det er samskipnadens ansvar å bygge treningsanlegg til studenter, ikke kommunen. Dessuten er hall-tid til unge voksne lavest prioritert hos kommunen. Det vil si at dersom kommunen skulle være snill å bygge en fotballbane, vil barneidretten ha førsterett på denne, så kommer voksenidretten. Treningstidene fra 22.30-24.00, den kan studentidretten få.
Oslo har 6000 studenter i boligkø. Argumentet er godt, men også det eneste «Bolig-siden» har. Mangelen på studentboliger i Norge er prekær. Det må bygges flere boliger og de må bygges raskt. Dog bør ikke dette skje på bekostning av andre velferdstilbud til studenter. OSI måtte i høst si nei til 2000 studenter. Altså syv prosent av alle ved UIO. Årsaken er enkel, de har ikke hallkapasitet. Hallsituasjonen er ikke noe bedre for de andre studentidrettslagene i Oslo. Dersom syv prosent er representativt for studentbyen Oslo tilsvarer dette at 5 144 studenter ikke fikk være med i idrettslag i høst på grunn av mangel på hallkapasitet. Flere av studentidrettsklubbene har mye høyere vekstpotensialet.
Antall studenter som rammes av dagens bolig- og anleggssituasjon er altså minst like stor, og trolig mer skadelidende for idrettslagene. Likevel ber ikke idrettslagene SiO om å rive Blindern studenthjem for å bygge anlegg. Studentidretten ønsker nemlig ikke å bidra til at SiO kan sette to velferdstilbud opp mot hverandre, der det ene spiser opp det andre. Da bruker man bare masse penger på å gå i null. Det er før SiO må tilbakebetale tippemidlene de fikk for å bygge fotballbanen.
For studentene er det heller ikke bra at SiO konkurrerer med OSI på en rekke områder, bare til høyere pris, fordi de ikke er drevet frivillig, og skal tjene penger. Dansekurs hos SiO på åtte kvelder koster 850 kroner, du kan være medlem av OSI dans for 430. Eksemplene er mange. Dersom OSI hadde fått mer hall-tid kunne flere vært med på det billigste alternativet, det er god studentvelferd.
I sitt forsvar for å legge ned fotballbanen, påpeker Gjøsæter at SiO har fem treningssentre til 24 000 studenter – som om det å ta markløft er det samme som å spille fotball. Begge deler har positiv effekt på den fysiske og psykiske helsen. Studentidrettens rolle er i midlertid større, da den har som mål å plukke opp de som droppet fotball da de var 14 år. De som vil starte med noe gøy. De som vil fortsette med det de alltid har vær gode til. Ja, egentlig alle. En sentral forskjell er også at mens det er stor mangel på hall-tid i OSLO, er det ikke mangel på treningssentre som kan matche prisen til SIO. Dersom Velferdstinget ønsker at studentene skal få mest igjen for studielånet burde de derfor jobbe hardt for at SiO investerer i haller og baner, ikke tredemøller og vektskiver.
Det største problemet med å legge ned fotballbanen på Vestgrensa er at VT samtidig nærmest vedtar å legge ned studentidretten i området. OSI har kun én fotballbane til disposisjon på x antall lag som bruker banen. I tillegg er de som bruker banen til store idretter som fotball også med på å finansiere mindre idretter.
Å knekke ryggmargen på ett velferdstilbud for å plastre håndleddet til et annet, er og blir dårlig velferdspolitikk.