Universitas – Kom, så, og forsvant

Tenk dere følgende situasjon: Mandag 12. februar er Storsalen på Det Norske Studentersamfund full til randen for å høre på Johan Galtung, og utenfor står det mellom fire og fem hundre som ikke slipper inn. Det er ikke Spellemannsprisen, og det er ikke Team Eckbo – det er studenters verk. Oslo-studenters verk, ene og alene. So far so good. Men tenk dere da følgende: På dette arrangementet var media tilstede; TV-Norge, Morgenbladet og vår kjære student-«avis» Universitas. To av disse valgte å dekke arrangementet, men hvilke to? Vel, tenker du, det må ihvertfall være studentenes «avis» som valgte å dekke det, siden det tross alt var en kjempesuksess iverksatt og gjennomført av studenter! Nei, nei: Overkommersialiserte TV-Norge sendte sitt innslag allerede den samme dagen, og høykulturelle, akademiske Morgenbladet trykket en flott reportasje på fredag. Men hvor i helvete ble det av Universitas?

At en «avis» laget av og for studenter ikke finner det for godt å dekke det best besøkte samfunnspolitiske arrangementet på Studentersamfundet siden 70-tallet, finner jeg utrolig, absurd, sjokkerende, provoserende og ikke minst: uforståelig. Jeg kan rett og slett ikke tro det, og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor. I min desperasjon etter svaret på dette «hvorfor», har jeg kommet frem til noen alternativer som jeg nå skal forsøke å legge frem.

1. Ideologisk overbevisning. Det kan selvsagt være at redaksjonen i Universitas ikke likte det Galtung hadde å si sist mandag, og at de derfor ikke ønsket å vie ham spalteplass. Likevel virker ikke dette sannsynlig, siden enhver avis med respekt for seg selv klarer å legge slike sneversynte, smålige argumenter til side og faktisk dekke det som er verdt å dekke. Men, for all del, det er godt mulig at Universitas ikke har respekt for seg selv, noe som hadde vært et sjeldent anfall av selvinnsikt.

2. Dumskap. Et annet alternativ er at Universitas rett og slett ikke forstår hva de bør skrive om. Hvis de tror at studenter bare er opptatt av NSU, tafatte studentpolitikere, eller «stakkars» studenter som sutrer for hva som helst, har hele redaksjonen, ja hele «avisen» et kjempeproblem. Det finnes faktisk ikke bare studenter som klager over at de må jobbe noen timer i uken eller at de har betalt 13,50 for mye i husleie til SiO! Det finnes faktisk også studenter i Oslo som gjør noe positivt, som skaper noe, men dette er kanskje ikke spennende og dyptpløyende nok for alle Pulitzer-spirene i Universitas?

3. Et hat overfor Det Norske Studentersamfund. Som et tredje alternativ er det at Universitas bevisst unngår positiv omtale av Det Norske Studentersamfund. Det er virkelig merkverdig at nærmest hvert eneste oppslag om DNS har en negativ vinkling, og at suksessene, som på forrige mandag, blir totalt neglisjert. Det er lett å tolke dette dithen at noen bitre sjeler i Universitas-redaksjonen bærer et visst nag til DNS. For alt jeg vet kan det godt dreie seg om et (fullt forståelig) mindreverdighetskompleks? Men jeg håper virkelig, virkelig at jeg tar feil, og at den tilsynelatende gjennomført negative omtalen av DNS er en rekke med tilfeldigheter.

Selv om ingen av disse tre tesene virker spesielt tilfredsstillende, klarer jeg ikke å komme opp med noe annet enn variasjoner eller kombinasjoner av disse tre for å besvare det tidligere stilte «hvorfor»-spørsmålet. Nå kan det imidlertid tenkes at Universitas tenker å dekke Galtung-arrangementet i neste utgave, den 21. februar, men i så fall kan jeg legge til et punkt 4. på min liste: Latskap.

Det er mulig noen av dere klarer å spore et snev av bitterhet i dette innlegget, og joda, jeg er bitter for dette. Men mest av alt er jeg uforstående. Hvis ikke 1030 studenter i en fullsatt Storsal, og ytterligere fire-fem hundre hamrende på dørene, er nok, hva skal vi da gjøre? Hva er da bra nok for Universitas? Men for all del: TV-Norge var der, Morgenbladet var der, så vi trenger dere egentlig ikke. Men det er likevel trist.