NMH er demokratisk året rundt

Jon Harthug stiller i forrige Universitas spørsmål om Norges musikkhøgskole (NMH) er for liten for reelt demokrati eller om høgskolen, som resten av kulturlivet, er preget av en klam konformitet. Bakgrunnen er det nylig avholdte rektorvalget hvor undertegnede uten motkandidater ble gjenvalgt for en ny periode.

Vi tror alle vil gi Harthug rett i at det ville vært en styrke for demokratiet og ikke minst for valgordningen om flere kandidater hadde stilt til valg. Rektorvalgene ved NMH har artet seg ulikt fra gang til gang. Noen ganger har flere kandidater stilt til valg. Andre ganger, og da helst ved gjenvalg, har kandidater blitt valgt uten motkandidater.

Harthug tar imidlertid feil når han synes å tro at tilslutningen av kandidater betyr at «alle er enige». Som andre institusjoner har NMH sine diskusjoner som føres i mange og ulike fora. Det kan være grunn til å tro det motsatte av at skolen er for liten for reelt demokrati: Ved de mindre institusjonene er muligheten for medinnflytelse stor, hver uke, hele året. Skal en vurdere hvordan demokratiet fungerer ved en høyere utdanningsinstitusjon, er det ikke nok å forholde seg til hva som skjer hvert fjerde år under rektorvalgene. Men utfordringer har vi. Ikke minst ønsker NMH, i likhet med mange andre høyere utdanningsinstitusjoner, en sterkere deltakelse fra studentene.

I sin tidligere kronikk i Universitas hevdet Harthug at det i dag er «fullt mulig å fullføre en høyere utdanning som musiker uten å tenke en eneste tanke om forholdet til sitt fag, fagets forhold til verden og hvordan alt henger sammen med alt annet». Vi som ledere av høgskolen kan likevel med en viss lettelse konstatere at både Harthug, Universitas’ forrige debattredaktør og andre skribenter gjennom de senere numre av Universitas har vist at de kan tenke selvstendig og skrive kritisk om høgskolen, til tross for at de nylig har fullført utdanninger nettopp ved NMH.