Fornyelse av Institutt for statsvitenskap

debatt

I innlegget «En mammut på museum» påpekte debattredaktør i Universitas, Magnus Lysberg, at statsvitenskapen fremstår som en samling av delfelt fra ulike disipliner.

Jeg møter forslagene om en effektivisering av statsvitenskapsstudiet med begeistring. Et mer moderne og mindre Institutt for statsvitenskap (ISV) ville vært på sin plass. Lysberg kunne imidlertid vært enda mer presis.

Lysberg fikk i innlegget «Tullball om Statsvitenskap» svar av herrene Sterri, Stoltenberg, Rasmussen og Wig. De synes å mene at ISV er relevant fordi studiet er populært og «stipendiatstanden er ung og flink». Forsvaret av ISV fortoner seg litt søtt. Det er forståelig at de tar til motmæle mot Magnus Lysberg sin kritikk; det styrker jo deres plass i stipendiatkøen. Like fullt forblir de spennende spørsmålene ubesvarte. ISV på Universitetet i Oslo er blant det største av sitt slag i landet. I Norge i dag tilbys statsvitenskap hos over ti(!) ulike utdanningsinstitusjoner. Hvert år er det store horder som uteksamineres med en bachelor i dette studiet. Populært er det sikkert og visst, men er det relevant i den form det fremstår i dag?

Bachelorstudiet i statsvitenskap fortoner seg som en miks av «økonomi på trikken» og «jus på bussen». Tilnærmingen til statsvitenskapen kan deles i to; en statistisk orientert og en historiefaglig orientert del. I sin søken etter mening faller dette mellom to stoler.

Selvsagt har alle vitenskaper en mening, de bidrar med ulike forklaringer på ulike problemer. Dog virker tanken om at statsvitenskapsstudiet er i ferd med å gjøre seg irrelevant på grunn av overproduksjon nærliggende. For hva skal samfunnet med en skokk unge mennesker som springer rundt, med svake metodiske kunnskaper, begrenset juridisk forståelse og som har sin fremste kompetanse i å gulpe opp sitater av Stein Rokkan. Mer presist; kan Rokkan gjøre en ung gutt mer effektiv i kassa på Kiwi?

Det interessante spørsmålet Lysberg burde ha stilt, er om ikke ISV bør legge ned bachelorprogrammet i statsvitenskap og isteden rekruttere masterstudentene blant økonomer, sosiologer, historikere og jurister, for dermed å danne en tverrfaglig «super-master».

Med en slik oppbygning kan studiene ved ISV ta tilbake sin relevans. Dessverre gjør et bortfall av studenter, og dermed også inntekter, at et effektivt forslag av denne typen neppe hadde vært «politisk gjennomførbart». Trolig vil lobbyismens hylekor igjen gjøre seg gjeldene. Det bør likevel understrekes at popularitet er en svak begrunnelse for hvorvidt et studium bør tilbys eller ikke.