Krav og forventninger

Studentorganisasjonene har alltid vært dyktige til å finne balansen mellom å stille ambisiøse krav på den ene siden, og samtidig stille konkrete krav til statsbudsjettene som har kunnet bli virkeliggjort. I budsjettkampen for 2010 valgte studentene å gå sammen med rektorene og kreve en milliard kroner til økt rammeoverføring til høyskoler og universiteter. Dette kravet var totalt urealistisk og uten rot i virkeligheten. Dette er en budsjettstrategi både rektorene og studentlederne visste ville ende opp med tap. Erling Hillestad og Øistein Svelle fra Norges Liberale Studenterforbund forsvarer denne strategien med at opposisjonspartiene øker rammebevilgningene til universiteter og høyskoler (Universitas 25. november). Dette er en meget naiv tilnærming til politikk som ikke bør stå uimotsagt.

Opposisjonspartiene på Stortinget har noen satsingsforslag som hver for seg kan se fine ut. Problemet med opposisjonen er at de nesten ikke har noen felles forslag til inndekninger. Og så lenge opposisjonspartiene ikke er enige om hvordan de skal finansiere satsinger, er de lite troverdige.

Studentene har brukt sterke ord om forslaget til statsbudsjett for 2010. Jeg har to kommentarer til deres kritikk. For det første er jeg sterkt uenig med studentene når de hevder at forskningsbudsjettet er svakt. Norsk offentlig forskningsinnsats er nå helt i verdenstoppen etter en sterk vekst over mange år. For det andre er ikke manglende realvekst det samme som kutt. Det hindrer selvsagt ikke at jeg fortsatt vil satse på dialog og samarbeid.

Innlegget er forkortet. Red.anm.