Studentparlamentets utfordring

Det er fint at SPs språkvedtak i forbindelse med innspillet til UiOs handlingsplan for internasjonalisering har ført til debatt. Da jeg skrev et innlegg i Universitas 4. februar var det for å imøtegå Egil Heinert, som ikke ser noe poeng i å bevare norsk som akademisk språk. Han gjentar og utdyper dette i sitt tilsvar i siste nummer.

I den representative undersøkelsen om språksyn som ble gjort blant de vitenskapelig ansatte og studentene for tre år siden, var det et lite mindretall som ga uttrykk for noe tilsvarende (svært få så ekstremt som Heinert). De langt fleste gikk inn for det UiOs språkutvalg la til grunn: å sikre norsk som fagspråk og samtidig heve ansattes og studentenes kompetanse i fremmedspråk. Nestleder i Studentparlamentet (SP), Jomar Talsnes Heggdal, må gjerne hakke på professorer dersom han finner glede i det. Men det blir kanskje noe søkt å be meg ha to tanker i hodet på en gang; det er jo nettopp dét Språkutvalgets forslag dreier seg om! Den rette adressat for den slags utspill er jo Heinert.

Jeg noterer da også at Heinerts språksyn ikke deles av Heggdal eller av SP. Samtidig ser jeg et behov for en oppklaring fra SPs side. Jeg viste i mitt forrige innlegg til den positive holdning til Språkutvalgets prinsipper og forslag som dets ledelse ga uttrykk for i 2006. Jeg har også vist til det engasjement og de mange konstruktive forslagene som studentene stod for i undersøkelsen som ble gjort den gang. Og Universitas har nylig rapportert om manglende språktilbud til våre utenlandske studenter. Dersom Heggdal har rett i at det verken den gang eller senere er gjort et vedtak om språkpolitikk i SP, må utfordringen være at det gjør et slikt vedtak. UiOs ledelse har arbeidet med saken siden 2006 og gjort noe, men lite og altfor sent. Det kan SP bidra til å rette på.