Heia Norge!!

Det er rart hvordan noen få setninger kan bli tillagt meninger utover alle proporsjoner. Etter at jeg i Universitas 28. januar uttalte at jeg generelt er for ett verdensspråk og ikke skjønner hvorfor vi absolutt skal bevare norsk som akademisk språk, har jeg blitt kalt elitist (leder i Universitas) og reaksjonær (Anne Viken), det hevdes at jeg ønsker å kaste kulturelt mangfold på dynga (Jens Kihl), at jeg er ureflektert og i verste fall kynisk (Synnøve Midtbø Myking) eller at jeg rett og slett er stein gal (som det konstateres på Universitas’ debattforum). Jeg antar det er sånn det går når man har et annet syn på språk enn det sneversynte nasjonalistiske som preger den norske språkdebatten.

Først kan jeg avkrefte påstandene om at jeg tror en snarlig språklig revolusjon er på gang. Dessverre brukes språket i dag aktivt til å nøre opp om nasjonalstaten (som jeg forøvrig heller ikke er en tilhenger av), og nasjonalstaten vil neppe avskaffes med det første, dessverre. Jeg er av den mening at felles språk gjør muligheten for kommunikasjon betraktelig bedre, noe som igjen kan bedre betingelsene for å ta del i andre menneskers erfaringer og kultur, samt fremme samarbeid og handel mellom land. Ulike språk derimot, kan føre til splittelse, selv innenfor et lands grenser. Man skal ikke lenger enn til Belgia for å se hvordan språk både kan splitte et land og i visse tilfeller være basis for usunn nasjonalisme. Derfor ønsker jeg et felles verdensspråk. Om det felles språket er engelsk, spansk, kinesisk, esperanto eller et hvilket som helst annet språk spiller ingen rolle. Årsaken til at jeg nevnte engelsk som en mulighet, er at jeg anser at engelsk per dags dato ligger best til rette for dette. Dette er uansett ikke en viktig del av debatten, det viktige er tanken om et felles språk. Videre vil jeg igjen understreke at jeg sterkt tviler på at det noen gang kommer til å bli et verdensspråk, men at det er noe jeg ønsker. Noen ganger må man få lov til å være idealist.

Så over til norsk som akademisk språk. Professor Helge Hveem kan ta det helt med ro. Studentparlamentet har ikke endret sin språkpolitikk. Den står klokelig nok ikke som forslag til UiOs internasjonale plattform, da den har ingenting der å gjøre.

Jeg derimot, ønsker en radikalt endret språkpolitikk, og at universitetet i all hovedsak blir et engelskspråklig universitet. Jeg ser med glede at norske forskere i økende grad publiserer på engelsk. Om forskningen er relevant utenfor Norges grenser har forskere en fordømt plikt til å publisere på et språk andre forskere kan lese. Ny forskning bygges i all hovedsak på tidligere forskning, og da må forskningen gjøres tilgjengelig for flest mulig, også for forskere som ikke behersker norsk.

Undervisning bør også i all hovedsak skje på engelsk. Dette vil gjøre UiO vesentlig mer attraktivt for internasjonale studenter, samtidig som norske studenter vil stille mer forberedt ved eventuell utveksling. At det er mer utfordrende å skrive oppgaver på et annet morsmål enn sitt eget er åpenbart. Dette kan enkelt løses ved å tillate norsk som språk ved oppgaveinnlevering og eksamen. Alle studenter skal uansett beherske god nok engelsk til at det kan brukes som undervisningsspråk. Å sammenligne dette med latin på 1700-tallet, slik Universitas gjør, er rett og slett latterlig. Det har skjedd saker og ting i grunnopplæringen siden den gang, og standpunktet mitt har ingen ting med elitisme å gjøre.

Jeg vil anbefale alle å reflektere over hvorfor vi skriver og snakker norsk. Jeg klarer ikke å finne en annen grunn enn nasjonalisme. Å innføre engelsk som språk ved UiO vil neppe føre til mindre brunost, men det kan føre til at vi blir litt rikere på andres studenters kultur. Jeg for min del støtter en slik tanke. Til dere andre: Heia Norge!!