Trusselen fra fornuften

Andreas Slettholms kommentar «Trusselen fra Snåsa» i Universitas 18. februar innehar en del finurlige angrep på naturvitenskapelige forskere. Her falt blant annet utsagnet «De mest framtredende forskerne i debatten burde rett og slett roe seg ned.» Vi håper dette indirekte angrepet på ytringsfriheten til universitetsforskere settes på Universitas’ tabbekvote. Hvis ikke, er det faktisk første gang ei norsk studentavis i etterkrigstid har bedt noen om å roe seg ned (les: holde munn) i en debatt. Sjøl ikke i de verste Rød Front-tider på 70-tallet opplevde vi den slags. Vi burde heller oppmuntre til at vitenskapsfolk uttaler seg. Det motsatte er jo heller tilfellet; det klages over at forskere er for lite i media!

Det er utrolig hvor betent denne debatten omkring healing og andre ikke-vitenskapelige helbredelsesmetoder er blitt, sjøl innen det akademiske miljø, hvor en burde ha sans for ulike synspunkter og tilnærminger. Og vi lurer sterkt på hvorfor det vekker slik harme i Norges største studentavis at realister og medisinere faktisk går ut med det de har lært gjennom sin utdannelse og sitt virke. Vi skjønner heller ikke hvor Slettholm vil med uttalelsen: «[…] eller nærmeste realfagstudent, som gjerne får presentert forskning som tøv eller sludder dersom foreleseren er uenig i akkurat dét forskningsområdets fortreffelighet.» En foreleser har faktisk plikt til å opplyse om gale hypoteser eller framstillinger. Ingen grunn til å dele ut generelle gule eller røde kort til forelesere som arrogante besserwissere.

Vi lurer også på hva som er beveggrunnene til Slettholm når han skriver at «Hva er det de er så redde for, vitenskapsmennene?» Forfatteren sjøl konkluderer med at det er «i et anfall av totalt ubegrunnet frykt.» Men i avsnittet foran antydes at frykten kan være at mye forskningsmidler brukes til å forske på alternative behandlingsformer. Vi lurer sterkt på hva Slettholm vil med slike ubegrunnete påstander uten rot i virkeligheten.

Videre, å avfeie det hele som at dette kun er sett «fra det hypotetisk-deduktive verdenshjørne». Ja, og hva så? Til dette er å svare at slike hypotetisk deduktive metoder har vist seg meget fruktbare både i medisin og naturvitenskap, og at det sto dårlig til før vitenskapen ble empirisk og hypotetisk deduktiv. Man må kunne si at de er særs velegnet for å vurdere medisinsk behandling. Man kunne spørre om Slettholm ønsker seg tilbake til den førvitenskapelige tid?