Kunsten å lese
At nasjonen skal være gjenstand for et anti-vitenskapelig korstog, er langt over grensen for vrøvl.
Min kommentar 18. februar om hvordan ledende naturvitenskapelige forskere opptrer i Snåsadebatten, har utløst sterke reaksjoner. Det kan være grunn til å klargjøre følgende:
Min oppfordring om å «roe seg ned» er ikke et forsøk på knebling, har ingenting med ytringsfriheten å gjøre, og inneholder intet ønske om å leve i før-vitenskapelig tid. Forskere skal selvsagt få si hva de vil, men jeg forbeholder meg retten til å kritisere det de sier, og hvordan de sier det.
Jeg mener heller ikke at vitenskapelig metode bør forkastes i kunnskapsjakt, slik Benjamin Larsen later til å tro. Snarere vil jeg oppfordre ham til å gå mer vitenskapelig til verks neste gang han skriver, det vil si: Lese mer på og mindre mellom linjene, og dokumentere det angivelige «sammensurium av halvsannheter» jeg kommer med.
Ifølge stipendiat Lars Løvlie skal jeg i løpet av en halv setning ha avslørt «total mangel på kjennskap til realfagsmiljøa». Det er hyggelig dersom Løvlie ikke har opplevd subjektive og arrogante naturvitere i sitt studium, men det er det andre som har, og Universitas har skrevet om det før. Søk for eksempel på ordet «vissvass» på Universitas.no.
Gundersen og Bruusgaard skriver om mye rart: Jordmødres og alternativ-industriens egeninteresse, norske politikeres ry i Tyskland, kreasjonisme, og NAVs praksis for utdeling av støtte til studier, uten at dette egentlig vedgår saken. For hva handlet min kommentar om? Jo, om måten naturviterne debatterer Snåsamannen på. Stilen og retorikken som benyttes i debatten, åpner for å spekulere i om det ligger et element av frykt bak. Men hvis dette nå har blitt avkreftet, og de virkelige motivene er å bidra med skeptisk ballast, bringe saklig kunnskap inn i debatten og demme opp for vrøvl, er det enda mer uforståelig at man velger fordummende retoriske grep. At nasjonen for eksempel skal være gjenstand for et anti-vitenskapelig korstog, eller at rettssikkerheten er truet på grunn av Cato Schiøtz’ livssyn, er langt over grensen for vrøvl.
NAFKAM-senteret i Tromsø (det er forøvrig kun dem som omtales som laboratorierotter) ble opprettet på initiativ fra Norsk forskningsråd, etter anbefaling fra et utvalg nedsatt av det samme rådet. Hvordan dette skal være «mot forskeres råd», slik Gundersen og Bruusgaard framstiller det, er vanskelig å fatte.
I svenske medier kan forskere fremdeles framføre et resonnement, sier Janne Haaland Matlary i forrige nummer av Universitas. Problemet her på berget synes i større grad å være at forskere ikke forstår resonnementene som blir framført.