There is no such thing as a free lunch

AUF-representantene Per Anders Langerø og Emil Stoltenberg uttrykker sin uenighet mot mitt forslag om studieavgift i forrige utgave av Universitas. Det er ikke overraskende at de fra sitt respektive parti setter likhet foran kvalitet. Problemet er at resultatet av denne politikken er et samfunn som fremdyrker middelmådighet. Men er det så sikkert at en moderat studieavgift vil bety større sosiale forskjeller? Jeg har ikke sett noen dokumentasjon på at dette er tilfellet i Norge.

Rektor ved BI, Tom Colbjørnsen, sa i Aftenposten forrige uke at alle studenter burde betale en fast årlig avgift på kr 30.000. Colbjørnsen peker videre på et annet viktig element i debatten om finansiering av høyere utdanning; det store avviket mellom prisen på privat og offentlig utdanning.

En studentrepresentant fra Westerdal som jeg nylig møtte i debatt mener at studenter ved de private institusjonene forstår at det er naturlig med en prisforskjell, da de av egen vilje har valgt en utdannning det offentlige ikke tilbyr. Men en prisforskjell på 180 000 kroner ekstra i studielån etter endt bachelor synes uforholdsmessig mye. Han stiller seg spørsmålet om hvilken ekstra verdi denne høye kostnaden kunne forsvare. Er ikke også deres bidrag i samfunnet på basis av deres utdannelse samfunnsnyttig? Og hvorfor skulle argumenter om samfunnsnytte tjene som forsvar for gratisprinsippet men ikke gjelde deres samfunnsbidrag? Jeg deler deres undring.

En innføring av studieavgift ved offentlige HU-institusjoner vil derfor også kunne bidra til å minimere denne opplevde urettferdigheten og forskjellsbehandlingen av vårt lands studenter.

Det er vanskelig å ta Stoltenberg og Langerøs varsko om mindre likhet i samfunnet seriøst når man skjelner til resultatene av en rekke undersøkelser som sammelikner BI- og UiO-studenters sosiale bakgrunn. Disse viser at det slett ikke er de med tjukk lommebok som velger så dyre studium som BI tilbyr. Derimot er det sterkere grad av typiske arbeideryrker i familien mot UiOs akademiske familier.

Skillelinjene går derfor ikke på økonomi, og dette tyder på at økonomi heller ikke vil være avgjørende for UiO-studenter som i fremtiden skulle betale en moderat avgift finansiert i form av stipender, legater eller lån.