Nei til skolepenger

I en kronikk i Universitas 25. august tar Mari Mamre i Den konservative studentforening til orde for skolepenger ved universitetene. Hun skylder på presset økonomi, men i stedet for høyere bevilgninger, vil hun sende regningen til studentene ved å tjuedoble semesteravgiften.

En årlig avgift på 20 000 kroner vil gi en dårligere og mer uforutsigbar studentøkonomi. Færre vil ha råd til høyere utdanning, og vi vil få færre heltidsstudenter.

I kommentarfeltet på nett skriver Mamre at hun ser for seg «et bredt tilbud av stipender og legater». Hvor ser hun disse? Det vil ta tid å skrive gode søknader, og en slik ordning vil premiere de som er flinke til å «selge» seg selv på den rette måten.

Vi kan sikkert bli flinke å gå på jobbintervju og fortelle hvor fleksible og resultatorienterte vi er, men det kan skape et klima hvor studenter setter karriere og næringsinteresser høyere enn selvstendig kritisk tenkning. Ønsker vi en slik utvikling?

Mamre vil ha mer privat finansiert undervisning og forskning. Innen enkelte fag er det naturlig å samarbeide med eksterne aktører, innen andre fag er det svært uheldig.

For noen år siden ble en professor ved Universitetet i Stavanger (UiS) kalt inn på teppet av universitetsledelsen fordi han kom med faglig begrunnet kritikk av Lyse – en av de største sponsorene til UiS.

Hvor vil en student ha sin lojalitet hvis hun mottar flere titalls tusen i stipend fra en ekstern aktør, og er avhengig av fortsatt økonomisk støtte?

Det er omtrent obligatorisk for en konservativ studentpolitiker å gå inn for skolepenger. Det samme er et altfor kommersielt syn på forskning og utdanning.

Litt mer oppsiktsvekkende er Mamres teori om at fortsatt gratis utdanning vil føre til elitedreining og færre studenter, samtidig som en (i konservative øyne) «moderat» årlig avgift på 20 000 kroner ikke vil få slike konsekvenser.

Hvordan vil Mamre forklare den eksplosive veksten i antall studenter etter krigen?