Gratisprinsippet må ikke falle

I sitt innlegg forrige uke skriver Mari Mamre at nei-til-skolepenger sidens argumenter er lette å identifisere. Det er fint at argumentene er tydelige.

Norge har råd. Det er vi vitne til, for aldri før har mer penger vært bevilget til høyere utdanning. Problemet er ikke lite penger, men bruken av pengene. Hadde man brydd seg mindre om måling, rapportering, tilbakemelding, og distriktspolitikk kunne mer av pengene endt opp der de skal. Mer privat finansiering vil ikke lette på disse problemene. Tvert i mot, ingen private går inne i prosjekter der de ikke helt vet hva som produseres.

Gratisprinsippet demmer opp for økende skolepenger. Skulle skolepenger innføres mister vi fort kontrollen over betalingsnivået. Lar vi gratisprinsippet falle, blir det mye enklere å argumentere for en økning «så vi får råd til flere seminarer», så en liten økning til så «vi får råd til powepointer» osv. For hvem vil vel sette «kvaliteten» i andre rekke?

Gjennomsnittlønn i argumentasjonen for skolepenger. I motsetning til Mamre ønsker ikke vi et system hvor familie spiller en viktig rolle for sine myndige barns velferd. Derfor er det bedre at vi finansierer utdanning gjennom progressive skatter, der de som tjener mye – takket være sin utdanning – skatter mye.

Private midler kan true akademisk frihet. Det ser man på mange europeiske universiteter. Private bedrifter driver ikke velferd når de støtter forskning og studenter. De vil ha noe igjen. Det har de fått i form av direkte innflytelse i forskningsprosjekter, utformingen av grader og utvelging av studenter.

Hevder man at staten ikke er mer nøytral enn bedrifter har man et annet syn på kapitalismen enn det vi har. Bedrifter driver etter kortsiktige mål og ønsker å minimere risiko. Begge deler er uforenlig med møysommelig og tidkrevende forskning man ikke på forhånd kan si hva vil komme ut av.

Når alt kommer til alt koker dette ned til hvilket samfunn vi ønsker å leve i. Mener man likhet er viktig, er reel lik adgang til utdanning viktig.