Pengene rår, universitetet består
De fleste som har prøvd å klage på en karakter på universitetet har opplevd at karakteren forblir uforandret. Det er selvfølgelig enklest og billigst for universitetet.
«Sensor på min masteroppgave hevdet jeg hadde misforstått min egen veileders teori.»
Personlig hadde jeg en klar sak: Sensor på min masteroppgave hevdet jeg hadde misforstått min egen veileders teori, som er grunnpilaren i oppgaven. Begrunnelsen til sensor var ifølge min veileder basert på en gammel tolkning fra 80-tallet, eller «gamleskolen» som han selv sa. Jeg klaget, og basert på de samme ankepunktene fikk jeg samme karakter. Veileders kommentar på at klagen ikke ble godkjent var: «Jeg synes det er sørgelig, men også latterlig, jeg forstår altså ikke min egen teori!»
Universitetet skal være en forsknings og dannelsesinstitusjon. Men hvor blir det av rommet for utvikling, ny forskning og kompetanseheving, når sensorer sitter fast i 80-tallet, kjemper mot at studentene skal få skikkelig tilbakemeldinger og når klagekommisjonen ikke kan ta seg råd til å følge opp en klar sak?