Rektorkandidat Evensen, demokratiet og fakta

«Kristian Gundersen kan bjeffe som han vil, fakta taler for hva jeg står for». Dette uttalte rektorkandidat Stein A. Evensen i siste Universitas før sommeren, som et tilsvar på at jeg mener han står for «mye mindre demokrati». Det er mulig det er min bakgrunn som biolog som får ham til å tilordne meg dyreriket, men vi skal det ligge. Det fine med Evensen og hans prorektor Trine Syvertsen er nemlig at det er et rikt faktamaterial å øse av. Sånn sett kunne man fristes til å velge en IT-metafor om Evensen: WYSIWYG, «what you see is what you get».

Evensen og Syvertsen har nemlig vært dekan og prodekan ved henholdsvis Medisinsk og Humanistisk fakultetet (HF) en stund. Evensen har for eksempel vært med på å sørge for at profesjonsfakulteter ikke behøver ha instituttstyrer, slik vi har ellers ved Universitetet i Oslo. Mens dette utløste dispensasjonssøknader om mer demokrati fra flere andre fakulteter, fremstår Evensens fakultet som «rent». Det eksisterer ikke et eneste besluttende kollegialt organ nedenfor fakultetsstyret på dette kjempestore fakultetet. Alle hans instituttbestyrere er også i praksis utpekt av ham selv og fakultetet. Det siste er en ordning prorektorkandidat Syvertsen også har bidratt til å påtvinge HF-instituttene. Evensen ble av universitetet sentralt riktignok pålagt rådgivende kollegiale organer der studenter og ansatte i det minste kunne få uttalerett. Men han uttalte seg sterkt også mot dette i et fellesmøte med Universitetsstyret. Han roet seg ned da en av hans kolleger sa at det jo ikke ville være vanskelig å «drepe et råd». Evensen ville så at rådenes medlemmer skulle utnevnes av de ansatte lederne selv, men her ble han stoppet av rektor Underdal.

Evensen har også uttalt seg om resten av universitetet. På et fellesmøte med universitetsstyret nylig ønsket han at ordet «medbestemmelse» for de ansatte skulle strykes fra utkastet til strategisk plan. Han fikk her motbør fra eksterne representanter (som ikke akkurat er kjent for overdreven tro på universitetsdemokratiet), som påpekte at «medbestemmelse» var en rettighet i arbeidslivet også utenfor universitetet. Han lyktes likevel nesten, og jeg måtte selv true med å stemme mot hele utkastet dersom ikke «medbestemmelsen» ble tatt inn igjen.

Dette er altså noen «fakta» som taler for hva Evensen «står for». Jeg håper han i valgkampen ikke vil tilsløre slike fakta, for vi liker jo begge klarhet? Det er et legitimt standspunkt å være mot universitetsdemokrati, og mange angriper det jo også for tiden. Jeg er enig med Evensen i at demokratiske prosesser tar tid, og svekker beslutningshastigheten. Selv vil jeg likevel foretrekke demokratiet framfor «diktaturet», tross svakhetene. Fakta taler for at jeg villig til å gjøre mer enn å «bjeffe» for å forsvare det.