Universitetet i elfenbenstårnet

I et innlegg signert førsteamanuensis Helge Holgersen og professor Ståle Pallesen i Universitas 8.september blir undertegnede kritisert for forsøk på [«å diktere det faglige innholdet i og grunnlaget for opptaket til psykologiutdanningen»](1). Jeg skal videre ha gjort meg skyldig i en «maktdemonstrasjon» fordi jeg som president i psykologforeningen har ytret en mening om opptaksreglene ved profesjonsstudiet ved Universitet i Bergen (UiB).

Til det er å bemerke at fakultetets ledelse hadde invitert meg til et møte der temaet skulle drøftes. Vår mening var med andre ord ønsket av UiB. Senere besvarte jeg åpent spørsmål fra pressen. Diktat og uakseptabel maktutøvelse? Muligens i noen politiske regimer. Men i Norge er det oppsiktsvekkende å påstå det.

Psykologforeningen er dialogpartner med universitetene, og observatør i Nasjonalt råd for psykologiutdanningene. For øvrig har vi i dag ingen formell makt over profesjonsstudiet i psykologi. Men som samspillpartner med universitetene og som selvstendig aktør, har foreningen vært en sentral bidragsyter i oppbyggingen av alle universitetsstudiene i psykologi i Norge.

Det store paradokset når det gjelder makt i utdanningen av psykologer er imidlertid ikke at Norsk Psykologforening har ansvar for spesialistutdanningene. Vi forvalter disse i nær dialog med brukerne, helsedepartementet, direktoratet, helsetilsynet og arbeidsgivere.

Maktparadokset er at universitetene i stor grad utdanner psykologer til helsepersonell uten at helsemyndighetene har makt over hvordan det gjøres. Vår bekymring er at den holdning Pallesen og Holgersen gir uttrykk for, når det gjelder kravet om akademisk frihet til alene å definere sitt samfunnsoppdrag, avdekker at universitetene i for stor grad lever i et elfenbenstårn i synet på forvaltningen av viktige samfunnsoppgaver.