Opptak til profesjonsstudiet i medisin – kan vi sikre at vi får inn de rette?

Vi utdanner fremtidens leger, og er med på å skape fremtidens helsevesen. Våre visjoner for dette helsevesenet er ikke bare at det skal være passelig godt eller tilstrekkelig, vi ønsker at det skal være virkelig fremragende.

Hvordan kan vi finne de unge menneskene som vil bli de beste legene? Det er en utfordring, og utfordringen blir ikke mindre av at vi også skal utdanne de som skal drive med akademisk medisin. Vi trenger med andre ord mennesker som kan fylle hele spennet for å skape et fremragende helsevesen – fra grunnforskning via sykehusmedisin til praktiserende medisin i storbyer og i den minste bygd.

Å finne opptakskriterier som er gode, er gjenstand ikke bare for diskusjon, men også for forskning, på verdensbasis. Hittil er konklusjonen at det ikke finnes noe system som er helt godt, og det er ikke gitt hva som gir de beste resultater.

Opptakskriterier til medisinstudiet varierer verden over, og til dels også innen de enkelte land. Ofte er det to aspekter det ønskes å ta hensyn til: Individuell egnethet og ønsket om å forandre den demografiske sammensetning av leger (kjønn/sosioøkonomi/etnisitet/geografi).

Når det gjelder individuell egnethet, er det flere aspekter inne i bildet. At studiet skal være krevende, og at det trengs generell intelligens for å gjennomføre det, er allment akseptert. For de fleste kompliserte oppgaver er intelligens en god prediktor for vellykkethet. Skoleprestasjoner er en variabel som er et rimelig bra surrogat for intelligens. Ved enkelte studiesteder er det opptaksprøver, som for eksempel kan teste verbal intelligens, numerisk intelligens, leseforståelse, oppfattelse av diagrammer, tabeller og kart, evne til å oppta informasjon, generelle kunnskaper om og forståelse av verden/omgivelsene.

I tillegg er det nødvendig at den som skal bli lege, har andre typer intelligens, som sosial og emosjonell intelligens. Ved mange – kanskje de fleste – studieopptak brukes intervjuer som metode. Problemet med dette er i hvilken grad vi kan stole på intervjuer som et godt opptakskriterium, og hvordan vi best kan konstruere et intervju som er rettferdig og som tester det som det er ønskelig å teste. Både ustrukturerte, semistrukturerte og strukturerte intervjuer er i bruk. Sammensetningen av intervjupanelene varierer også. Mange medisinske fakulteter som bruker intervjuer, er godt fornøyde med det. Det som er gjort av forskning (og det er ikke svært mye), tyder imidlertid på at intervjuer har lav reliabilitet, det vil si at resultatene ikke er reproduserbare, de varierer fra intervjuer til intervjuer. Det betyr også at validiteten er lav, det vil si at intervjuene måler ikke det de skal måle.

Universitetet i Tromsø tenker nå på å innføre intervjuer som en del av opptakskriteriene. Det er i tilfelle avhengig av tillatelse fra departementet, som bestemmer opptakskrav til høyere utdanning i Norge. Det ville vært enkelt å si at vi kan nå vente på erfaringene fra Tromsø, gitt at de får anledning til å bruke slike opptakskriterier. Det er bare at de erfaringene kommer aldri til å komme: Det neste problemet er nemlig at det ikke finnes noen praktiske og målbare kriterier for å finne ut hvem som er og hvem som ikke er en «god» lege. Dilemmaet gjenstår: Hvordan finner vi gode opptakskriterier når vi ikke vet hva det er?