Bør vi endre opptakskriteriene til medisin?

Gode karakterer fra videregående skole indikerer om en student vil klare å gjennomføre et arbeidsintensivt studium som medisin og skal fortsatt danne utgangspunktet for opptaket. Men akademiske ferdigheter gir begrenset informasjon om personlig egnethet.

Det er ingen tvil om at de fleste som starter på medisinstudiet i Oslo blir dyktige leger. Men samfunnet og pasienter har andre forventninger til legene nå, både lege- og pasientrollen er i endring. Medvirkning fra pasientene er sentralt i behandlingen i dag. Samarbeid på tvers av yrkesgrupper samt lagarbeid er viktig. Gjennom den digitale revolusjonen er pasienter også godt opplyste når kunnskapen om sykdom og behandling kun er tastetrykk unna.

Det stilles derfor andre krav og forventninger til nyutdannede leger utover å mestre intellektuelle utfordringer, nattarbeid og lange økter. Tillit, kommunikasjon og empati er viktig i møte med pasientene og pårørende, samt evne til klinisk resonnement. En lege må ta tunge beslutninger og vanskelige valg, mestre praktiske ferdigheter, arbeide under sterkt press, reflektere over egen rolle og profesjonell integritet, kjenne egen begrensning og ikke minst våge å gi uttrykk for det.

Flere universiteter i blant annet England, Australia og USA har spesifikke evnetester utover karakterer fra videregående skole. Eksempelvis kan strukturerte flervalgsprøver og mini-intervjuer også gi god innsikt i en kandidats motivasjon, logiske forståelse og resonnement, evne til refleksjon over etiske problemstillinger, kommunikasjonsferdigheter og samarbeidsevne. Slike alternative opptakskriterier oppfattes som rettferdige og transparente, da de ikke påvirkes av sosioøkonomisk bakgrunn, og kandidatene kan ikke trenes opp på forhånd.

Høye karakterer skal fremdeles ligge til grunn for hvem som slipper inn på legestudiet. Men siden toppkarakter ikke nødvendigvis betyr gode leger, vil vi med tilleggskriterier søke å finne de som egner seg best til å møte den nye legerollen.