Slipp forskninga fri
Når land i Sør ikke har råd til å betale for abonnementer på tidsskrifter, mister de muligheten til å utvikle seg. SAIH oppfordrer universitetene til å slippe forskninga fri med Open Access.
Målet med forskning er å utvikle og forbedre kunnskapen som finnes innenfor et fagfelt, samt å finne ny kunnskap. Likevel er størstedelen av forskning i dag gjort utilgjengelig både for folk flest og for universiteter og forskere i fattige land gjennom tidsskrifter med høye abonnementsavgifter.
Så hvem sitter med kunnskapen, og makten over den? Forskerne ønsker å få artiklene sine publisert i de største og viktigste tidsskriftene. Siden dette er positivt for karrieren, gjøres det ofte uten betaling. Forlagene går derimot med overskudd på opp til 35 millioner. Problemet er at forskning for det meste finansieres av offentlige midler, men ender opp som utilgjengelig for skattebetalerne.
UiO betaler hvert år 42 millioner for sine abonnement. For et rikt land som Norge er ikke dette et problem. De som rammes hardest er universitet og forskere i land i Sør. Om de ikke har råd til å betale, mister de tilgang på kunnskap og muligheten til å delta i forskningsdebatten. I tillegg har dette innvirkning på deres muligheter til å utvikle ny kunnskap, og skape utvikling i egne land.
At kunnskapen, og tilgangen til den, er forbeholdt en liten, og forholdsvis homogen gruppe er uheldig
At kunnskapen, og tilgangen til den, er forbeholdt en liten, og forholdsvis homogen gruppe er uheldig. Andre utgangspunkt kan gi ny innsikt og flere hoder tenker som kjent bedre enn få. Potensialet i verdens befolkning er på langt nær fullt utnyttet.
SAIH mener dette er urettferdig. Behovet for ny forskning har ingen geografiske eller økonomiske skillelinjer. SAIHs løsning er Open Access.
Målet med Open Access er å få i stand en ordning der artiklene først blir publiserte eksklusivt i tidsskriftene, før de etter en periode på seks-tolv måneder blir gjort tilgjengelige i Open Access. På denne måten vil de som har interesse, eller nytte av den nyeste forskningen raskt få tak i den gjennom abonnement slik som før. Forlagene vil fremdeles tjene penger, men kunnskapen vil etter hvert bli delt med alle som har interesse av den. Men om vi skal realisere at all forskning i framtiden skal være gratis tilgjengelig trengs en nasjonal finansiering. Er dette noe en ny kunnskapsminister vil være med på å realisere?