Keens kritikk er lite treffende

Steve Keen gir en karikatur av økonomifaget. Han fremstiller faget som om det er låst fast i snever og gammeldags tankegang, uten evne til å ta inn over seg svakheter i teorien. Dette er en lite treffende beskrivelse. Økonomifaget er i stadig utvikling. Noen forskere forsøker å utvikle eksisterende teorier, mens andre bruker nye tilnærminger. Dermed er faget blitt meget mangfoldig. Anerkjente økonomer på gode universiteter, også her på UiO, ser på mange ulike problemstillinger, med ulike metoder. Det er også mange økonomer som studerer de forhold som Keen sier vi neglisjerer. Og dette er ikke bare forskning – en del av dette har også funnet vei til det stoffet vi lærer studentene.

Et annet viktig trekk er at empirisk forskning blitt mye bedre og en viktigere del av faget enn tidligere. Økonomer bruker nye og bedre datakilder, og man bruker avanserte metoder. Vi er i stand til å avdekke empiriske sammenhenger med større presisjon enn før, og vi har kommet lenger i å fastslå årsakssammenhenger.

Faget gir også nyttige bidrag til økonomisk politikk. Vi har for eksempel i hovedsak en god forståelse for hvordan penge- og finanspolitikken og skattesystemet virker. Store svakheter i politikken, som budsjettkrisen i USA eller vår manglende evne til å håndtere klimaforandringer, skyldes svakheter i hvordan de politiske systemene fungerer, og ikke manglende forståelse av økonomien.

Dette betyr selvfølgelig ikke at faget er uten betydelige svakheter. Selv om vi har fått bedre og mer presis forståelse av mange avgrensede sammenhenger, er det fortsatt betydelige begrensninger i vår forståelse av totaløkonomien. Vi har teorier som beskriver de viktigste mekanismene som virker i økonomien, men derfra er det et langt stykke til å kunne ha en sikker forklaring på hvorfor økonomien utvikler seg som den gjør. Det skyldes ikke minst at det er så mange ulike krefter som virker i økonomien, og at det varierer mellom land og over tid hvilke krefter som er viktigst. Siden det er så mange forhold som endres samtidig, er det vanskelig å identifisere hva som er de sentrale mekanismene.

Kanskje har Keen rett i at mange økonomer har for sterk tro på sine modeller, selv om han overdriver kraftig når han sier de har en ubetinget tro på dem. Men sterk tro på egne forklaringer er et meget menneskelig trekk, noe Keen selv er en god illustrasjon av.