Liberalisering av narkopolitikken – et bedre liv for hvem?
Heroinavhengige har vanskelige liv – men vil en liberalisering av narkotikalovgivningen gjøre at de oppnår større aksept og får bedre livskvalitet? Stipendiat Ida Nafstad ved Institutt for kriminologi og rettsvitenskap ved UiO argumenterer for dette synet i et intervju i siste nummer av Universitas.
Hun foreslår løsninger som avkriminalisering av egen bruk og besittelse av narkotika og/eller regulering av bruk av narkotika på linje med andre avhengighetsskapende, legale rusmidler som alkohol og tobakk. Slike løsninger vil sannsynligvis redusere samfunnskostnader i form av utgifter på både kriminal- og sosialsektoren. Men vil livene til de det gjelder bli så mye bedre? Ofte blandes to nivåer sammen – det overordnede samfunnsmessige nivå med muligheter for reduserte kostnader – og kvaliteten på livene til de rusavhengige.
Nafstad viser til Nederland hvor opiatavhengige kan få tilbud om behandling med heroin – for mange symbolet på en mer human narkotikapolitikk. Hun mener at dette er veien å gå også for Norge. Men har de heroinavhengige/rusavhengige så meget bedre liv her enn i Norge? Det er lite forskning som tyder på det. Derimot har Nederland i mange år hatt langt større utbredelse av bruk av illegale stoffer enn Norge.
Her i landet har nå de aller fleste, uansett alder og bruk av andre avhengighetsskapende rusmidler, tilgang på substitusjonsbehandling (metadon, subutex) gjennom et godt utbygd behandlingsapparat, populært kalt LAR (legemiddelassistert rehabilitering). At det skal være så mye bedre å måtte hente sin substitusjonsmedisin 2-3 ganger om dagen, som er en betingelse ved bruk av heroin som substitusjonsbehandling, enn toppen én gang per dag, eller noen få ganger i uka, som i LAR, er vanskelig å forstå.
En nylig publisert, norsk undersøkelse som har fulgt nærmere 500 rusmisbrukere over 10 år (1998-2009) gir oss viktige kunnskaper om livene til både heroinavhengige og andre rusavhengige. Utvalget er personlig intervjuet hele fire ganger i løpet av oppfølgingstiden. For er mange døde, men ikke flere enn i tilsvarende undersøkelser i andre europeiske land vi sammenligner oss med (også landene med «heroinutdeling»). Informantene beskriver ikke bare elendighet. Etter 10 år er nærmere halvparten begynt i LAR. De fleste er fornøyd med sin bosituasjon, rundt en tredjedel er i arbeid og flere lever i stabile parforhold. Men altfor mange sliter fortsatt med psykiske problemer som virker negativt inn på både levekår og livskvalitet. Rusing, ved hjelp av både legale og illegale midler, i tillegg til substitusjonsmedikamentet, er ofte en måte å mestre hverdagen på.
Lite tyder på at det er avkriminalisering av bruk av illegale stoffer, eller mindre strenge lovreguleringer mht. bruk av narkotika, som vil gi personene i vår undersøkelse så mye bedre livsvilkår. Slike anordninger kan muligens gi staten mer penger i kassa, men en skal være forsiktig med i for stor grad å bruke denne argumentasjonen til «rusbrukernes beste». Ønsker vi virkelig å bidra til at rusmisbrukere av illegale stoffer skal få bedre liv er det nok andre og langt mer omfattende og kostnadskrevende tiltak som bør iverksettes.