Man raper ikke høyt under nattverden

I et tilsvar til et leserinnlegg av Bård Nordseth i Universitas 1. juni [skriver Daniel Fullman](aa) at han villig aksepterer både knasking av gulrøtter og lyder fra mobiltelefoner på lesesalen. Dette høres for meg ut som det reneste anarki, og vitner om Fullmans manglende forståelse for lesesalen som institusjon.

Bakgrunn: «Vokt dem for hunden»

Det ligger i ordlyden at på en lesesal skal det leses, og da snakkes det om tykke bøker og ikke intellektuelt potetskrell fra en smarttelefon. Det skal helles ikke knaskes høylytt på gulrøtter, knekkebrød og nøtter, ganske enkelt fordi dette er meget forstyrrende å høre på når man skal lære seg multippel regresjonsanalyse tre dager før eksamen.

Fullman skriver videre at vi bidrar til å mane frem «hypersensitive og veike samfunnsborgere» ved å ha regler mot å lage unødig lyd på lesesalen. En slik logikk har flere implikasjoner. Vi kunne like gjerne fjerne regler mot å slå, stjele og gjøre hærverk, ettersom slike regler gjør samfunnsborgere «hypersensitive og veike» og ute av stand til å takle motgang. Men sannheten er nå en gang at elementære sedvaner og regler sørger for at samfunnet ikke rakner i sømmene, og i vår henseende til at studenter får ståkarakter.

Det å ha på mobillyden og knaske gulrøtter på lesesalen i eksamensperioden er som å rape høyt under nattverden. Slikt gjør man ikke. Fullman burde riste av seg sin oppviglerske motvilje mot fundamentale samfunnsinstitusjoner og innse at det ofte er en grunn til at lover og regler eksisterer. Sist, men ikke minst er det også slik at enkelte ting her i livet rett og slett bør holdes hellig.

Synes Blindern er stygg: «Blind på Blindern»