Ikke kast min generasjon til hundene
«Om vi skal begynne å sette mobiltelefonen på lydløs, hva blir det neste? Slurpeforbud i kantinen? Avskaffing av sykkelringeklokker på campus? Kurs i håndtering av tavle og kritt?» spør Daniel Fullman i dette innlegget.
Det er med skrekk og vemmelse jeg leser Bård Nordseths leserbrev i [Universitas lørdag 22. mai](aa). Etter en naiv forherligelse av både mobiltelefoner og lesesaler snur Nordseth seg uventet imot den lille dingsens viktigste egenskap: evnen til å gi fra seg en varslende ringelyd. Nordseth oppfordrer oss til å sette den «forbanna dingsen på lydløs neste gang vi skal inn på lesesalen!!», for å ikke distrahere ham eller rive ham vekk fra en «verden bortenfor den forgjengelige».
Lesesalen skal ikke være en meditasjonsbule eller et pauserom fra livets generelle grusomheter
Slike utsagn bidrar til å mane frem en generasjon hypersensitive og veike samfunnsborgere. Lesesalen skal ikke være en meditasjonsbule eller et pauserom fra livets generelle grusomheter. Det skal være et sted for hardt arbeid. Et sted man ønsker utfordringer velkommen. En plutselig ringelyd som forsøker å rive oss vekk fra arbeidet, er nettopp en slik prøvelse vi bør omfavne med takknemlighet. Det Nordseth gjør, er å oppfordre morgendagens lærere, leger og ingeniører til å hate mostand.
Om vi skal begynne å sette mobiltelefonen på lydløs, hva blir det neste? Slurpeforbud i kantinen? Avskaffing av sykkelringeklokker på campus? Kurs i håndtering av tavle og kritt? Lydløse mobiltelefoner er en fallgruve vi nødig bør hoppe ned i med hodet først. I tillegg risikerer vi studenter, som allerede har en presset økonomi, å gå glipp av gode tilbud på både mobilabonnement og strøm.
Resultatet er en generasjon studenter som kollapser under lyden av en knasende gulrot, og som attpåtil betaler for mye for mobilbruken sin!!