Merkelig lobbykritikk

I [Universitas 17. februar](aa) har Bjørn Winquist en merkelig kommentar om Høyskolen Kristianias nye bachelorgrad i statsvitenskap og kommunikasjon. Etter å ha lest nettsidene for studiet – som blant annet inneholder kurs i offentlig politikk og lobbyisme, komparativ politikk og politisk teori – mener Winquist at vi har laget en «lobbyistutdanning» som har som formål å «utfordre folkevalgt demokratisk makt» og «flytte politikken lengre vekk fra grasrota og inn i de mørke bakrommene, fritt for offentlig innsyn».

Selv om Winquist forsikrer om at han ikke ønsker å trekke våre motiver i tvil, så er hele artikkelen full av nettopp det.

Husleieaksjonister mener SiO må vise kortene: «Studentene har rett til innsyn»

Med vårt studieprogram vil vi gi flest mulig nøklene til slike «mørke bakrom», slik at flest mulig kan få tilgang og innsyn der beslutninger blir fattet. Det kan virke som om Winquist foretrekker om lobbyisme er tabu i utdanningen – som ville innebære at «mørke bakrom» forblir dunkle og lukkede for folk flest.

Hans kommentar er et godt eksempel på at debatten om lobbyisme, PR-bransjens vekst og politikkens profesjonalisering noen ganger baseres på moralsk forargelse i stedet for på empiri. La oss derfor kort korrigere de mest feilaktige påstandene.

1. Lobbyisme fortrenger folkevalgt makt

Winquists utgangspunkt er at lobbyisme fortrenger folkevalgt makt og begrunner dette med en feilsitering av Maktutredningen. Det som står i Maktutredningen, er at lobbyisme gir nødvendige korrektiver til politikere, men at evnen til å påvirke det politiske systemet er ulikt fordelt. Nettopp dette er noe av bakgrunnen for at vi har startet opp studiet.

Boken Jakta på makta, som Ketil Raknes har skrevet sammen med tidligere statsråd Bård Vegar Solhjell, er inspirert av de gratis lobbykursene SV pleide å holde for interesseorganisasjoner. Vi foretrekker å gi flest mulig nøklene til det Winquist kaller «mørke bakrom».

2. Ideelle lobbyister er gode, næringslivslobbyisme er onde

Winquist prøver å trekke opp et skille mellom gode og idealistiske lobbyister, som Natuvernforbundet og Handikapforbundet på den ene siden, og onde lobbyister, som NHO på den andre siden. Det han glemmer, er at også ideelle organisasjoner representerer interesser, og å gi etter for alle deres krav gjør ikke nødvendigvis samfunnet bedre. Miljøorganisasjoner kan foreslå dyre tiltak med liten effekt, og næringslivslobbyister kan foreslå fornuftige ting som vi alle tjener på.

Det mest slående med moderne lobbyisme er hvordan alle lobbyister prøver å begrunne sine forslag med at det er til samfunnets beste, og hvordan lobbyister smykker seg med samfunnsansvar. Det er en utfordring Ketil Raknes blant annet har forsket på sammen med Øyvind Ihlen ved UiO. Uansett er det bedre å bringe lobbyismen fram i lyset og regulere den enn å feie den under teppet som et tabu.

3. Profesjonalisering av politikken er en uting

Winquist nevner helt korrekt at stadig flere stortingspolitikere har høyere utdanning innen juss, statsvitenskap og økonomi. Dette er et trekk som ikke bare preger Stortinget, men også offentlig forvaltning og interesseorganisasjoner.

Johan Christensen og Cathrine Holst viser i boken Ekspertenes inntog hvordan ekspertifiseringen av det norske politiske systemet skaper utfordringer knyttet til demokratisk legitimitet. Dette er imidlertid en annen debatt og har lite eller ingenting å gjøre med valget mellom ulike statsvitenskapelige bachelorstudier.

Det eneste Winquist har rett i, er at lobbymakten er ulikt fordelt, og at politikken profesjonaliseres. I motsetning til Winquist kan vi knapt tenke oss en bedre arena til å belyse disse utfordringene enn et studium der slike saker bringes fram i lyset ved at studentene utfordres til å ta stilling til disse spørsmålene gjennom diskusjon og kritisk faglitteratur. Winquists slakt av studiet er dermed et glimrende utgangspunkt for en god eksamensoppgave.

UiO-rektor Svein Stølen stiller til gjenvalg: «Utdan­nings­sat­singen fortsetter!»